Det er noe dypt frustrerende ved norske partilederdebatter. Dette skulle være høydepunkter for demokratiet. Viktige samfunnsspørsmål debattert av de mest ansvarlige og kompetente menneskene i landet, mens velgerne – folket – ble eksponert for meninger og kunne ta stilling til hva som høres mest fornuftig ut og hvem som burde tiltros oppgaven med å administrere politikken.
Men isteden fikk vi presentert noen «påfugler» som desperat prøver å unngå å ta seg dårlig ut, samt skåre noen poenger på de andre påfuglenes bekostning.
Uten å ta partilederne unødig i forsvar, så må det sies at knapt noen deltakende mennesker kunne fått noe fornuftig ut av et slikt partilederdebattkonsept som NRK kommer opp med. 9 personer stilt opp på denne måten med noen titalls sekunder til rådighet hver seg hver gang de får ordet, kan knapt få formidlet noe av dypere verdi. Det er praktisk talt et verbalt sirkus.
Vi skulle jo ønske at han stoppet å «flire» så mye som han gjør, men Fredrik Solvang er av det beste vi har som programledere i Norge likevel. Han er ikke «dum» slik enkelte andre fremstår som.
Debattkonseptet er slik sett nesten dømt til å bli dårlig nesten uansett hvem man putter inn i «rollene». Hovedårsaken er at de er for mange.
Nå kan man kanskje si at norsk politikk er like mislykket og kaotisk som partilederdebattene – og også det blant annet på grunn av mangfoldet av partiet på Stortinget og flertallskoalisjonene. Men da burde man kanskje se på tiltak for å heve sperregrensen, og få en del av dem ut.
Fire-fem partier hadde vært mer enn nok, og da kunne vi også fått noen mer opplysende debatter. Å skulle ta stilling til hvem man stemmer på basert på slike forestillinger som vi så i går, er ikke tillitvekkende med tanke på den demokratiske styringen av Norge.
Det tror jeg faktisk de ni partilederne og Fredrik Solvang selv er enige i.