Tidligere byråd for Arbeiderpartiet, advokat Geir Lippestad, gikk nylig ut i et innlegg i Dagsavisen og støttet læreren som ikke fikk fornyet sitt vikariat på Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han av religiøse grunner nekter å håndhilse på sine kvinnelige kolleger.
Lippestad gjør først et nummer av at det finnes flere etter hans mening likeverdige måter å hilse på, og bedyrer at man på hans arbeidsplass får hilse på folk akkurat som man vil. Mer interessant blir det imidlertid når Lippestad gjør motivet for hilsenekten til det mest tungtveiende moment for bedømmelsen av den. Han later til å mene at det er motivet for en handling som er det avgjørende for hvordan man skal bedømme handlingen.
Er hilsenekten i dette tilfellet et resultat av respekt eller forakt for kvinner, spør Lippestad retorisk. Hvordan kvinner opplever å bli desavuert på denne måten, er tydeligvis ikke gjenstand for Lippestads refleksjon, så lenge hilsenekten er motivert av edle motiver.
Det er en smule forbausende at advokat Lippestad, hvis juridiske kompetanse er en faktor man må ha i mente, gjør handlingens motiv til det avgjørende under bedømmelsen av om en handling er akseptabel eller ikke.
Jeg har for så vidt sansen for Lippestads idealisme og klokketro på sine medmenneskers ærlighet. For hadde menneskeheten vært like ærlig og reflektert som Lippestad later til å tro, hadde verden utvilsomt vært et hyggeligere sted. Ikke desto mindre vil man med et slikt utgangspunkt uvegerlig komme til å måtte forholde seg positivt også til juridisk, etisk og moralsk forkastelige handlinger. Og hva mere er; selv om man nødig vil innrømme at ens motiver er uedle, er det ingen sak å manipulere seg selv og sine omgivelser til å tro at selv den mest forherdede umoral og forbryterske sinnelag bæres oppe av edle motiver.
Tillat meg som illustrasjon å anføre et par eksempler:
Far og frigjort datterLikes
Faren som vil nekte sin frigjorte datter å gifte seg med en fremmed fusentast fra Frogner, men heller foretrekker den fremmelige fetter fra farens fedreland, vil sannsynligvis kunne fremføre de edleste motiver for sin negative sosiale kontroll av datteren. Han gjør det jo ikke for å være ekkel mot henne, men tvert imot fordi han kjenner fetteren og innerst inne «vet» at han vil være den beste ektemann for datteren. Og det vil hun også innse, mener han, når hun får tenkt saken nøye gjennom – eller har latt seg «overtale». Faren kjenner også fusentasten og vet at han ikke er noe å samle på. Han vet at han, altså fusentasten, vil dumpe datteren ved første og beste anledning, og for å spare henne for forsmedelse og skuffelse står han derfor steilt på sitt.
Her har vi altså et eksempel på at de edleste motiver vil føre til en handling som objektivt sett er forkastelig, nemlig den å nekte sin myndige datter å følge sitt hjertes røst.
Læreren og jøden
Så har vi læreren som nekter å undervise jøder. I vårt tenkte eksempel lar vi endatil et uedelt motiv, hans jødehat, i hans forvirrede hjerne gjøres til et edelt motiv. Han tenker nemlig slik: Som lærer er jeg forpliktet til å gi mine elever den best mulige undervisning. Jeg hater imidlertid jøder, og derfor vet jeg at jeg i tilfellet jøder ikke vil sette alt inn på å gjøre mitt beste som kunnskapsformidler. Det er derfor til syvende og sist i respekt for både min lærergjerning og for de jødene jeg hater, jeg nekter å undervise dem. Jøden bør heller undervises av en som ikke hater dem, og som derfor vil oppfylle sine plikter på en bedre måte enn jeg med mitt hat. Dette vil være til jødens beste, og derfor er mine motiver for å nekte undervisning de edleste man kan tenke seg.
I strid med praksis
Det er også iøyenfallene hvordan Lippestad hopper bukk over det som synes å være en innarbeidet standard på en rekke rettsområder, så som seksuell trakassering og såkalt hatprat. Det finnes flere rettsavgjørelser der personer har blitt dømt, enten strafferettslig eller sivilt, på grunnlag av hvordan en handling eller ytring har blitt oppfattet av den som handlingen er rettet mot eller går utover. Den handlendes motiver er således uinteressante. En lignende oppfatning kommer også til uttrykk i diverse lovforarbeider, og påberopes til stadighet av interesseorganisasjoner som ønsker å utvide nedslagsfeltet for lovbestemmelser som har til formål å innskrenke ytringsfriheten.
Rettstilstanden må således sies å være klar: Bruker jeg n-ordet i omtalen av min afrikanske nabo, vil det være lovstridig rasisme, selv om jeg skulle påberope meg en personlig oppfatning om at n-ordet er en hedersbetegnelse under henvisning til hvordan f.eks. Louis Armstrong omtalte seg selv offentlig. Kaller jeg min kvinnelige sjef for en tøs, vil jeg åpenbart kunne bebreides for dette, selv om forholdet beviselig er dét at ordet «tøs» i eldre terminologi ikke på noen måte var nedsettende. (Se for eksempel «till dans med Karlstad-tösarna» eller for den saks skyld Ibsen: «si navnet ditt, tøs, så snakker vi lettere».)
For å unngå at samfunnet stagnerer, må vi være åpne for nye inntrykk, også fra utlandet. Det er ikke på noen måte gitt at vi vil omgås hverandre på samme måte om 50 eller 100 år som vi gjør i dag. Men skal vår «toleranse» ikke utvikle seg til egal dadaisme, må det også ligge visse almengyldige normer til grunn for vår handlemåte. Heller ikke normene er statiske, men i et hvert samfunn finnes det et grunnsett av regler som man ikke kan bryte uten at det bør få følbare konsekvenser, selvsagt innenfor liberale og forsvarlige rammer. Velger man allikevel å bryte dem, utsetter man seg for selvstigmatisering, som bør kalle mer på vår medlidenhet enn vår harme.
Så får vi heller bære over med at forhenværende politikere med skrivekløe støtter fanatikere og mørkemenn når de finner det opportunt. Vi andre får heller rekke hverandre hånden i sann brorskapsfølelse. Jeg mener det trengs.