Dersom norske medier gir et balansert og rettferdig beskrivelse av presidenten i USA, så har vi også en god og verdifull presse. Men dersom norsk presse vektlegger negative uttalelser og hendelser for å gi et negativt inntrykk av ham, så har han helt rett i sin kritikk mot pressen. Begrepet ”fake news” har fått betydning. Virkeligheten er blitt uviktig. Fakta er ikke lenger hellig. Pressen har blitt en propagandamaskin.
For mange er det fremdeles vanskelig å ta inn over seg at Obama sin veltalenhet er over. Den er blitt erstattet med en uforutsigbarhet og retorikk som er fremmed for det moderne Europa. Det blir naivt å tro medienes fremstilling om en president som tenker så enkelt. Det skremmer er medienes samkjørte uforstand, og manglende vurderingsevne.
Historien gjentar seg
Sentralt i nyhetsbildet står fremdeles Nord Koreas fremtid, atomvåpen og verdensfreden. I diplomatiets skygge henter Europa fremdeles inspirasjon fra den tidligere britiske statsministeren Arthur Neville Chamberlain. Før 2. verdenskrigs grusomheter mottok han en massiv hyllest for sin avtale med Adolf Hitler i München 1938. Han kom hjem til London og kunne love «fred i vår tid». Men fredsavtalen åpnet for historiens mest grusomme hendelser. Europa var nær ved å bli knust under nazismen før vi ble reddet av Churchill og Roosevelt. Menn som var villige til å gå til krig for å redde friheten.
Vestens ledere uten innsikt
De siste tiår med presidenter i USA og Europeiske ledere har underslått alvoret i Nord-Korea, og søkt «fred i vår tid». Med et regime som åpent har truet med atomkrig. Vestlige ledere har sovet på vakt. Og frykten for at Donald Trump skulle vekke dem har vært formidabel. På tross av våre erfaringer med 2. verdenskrig sitter Europa med hendene i fanget og skriver ut nok en resolusjon i FN av fordømmelse over alt de ser, og ikke ser, av elendighet. Men tilliten til europeiske ledere og presse er kraftig svekket.
Hva skjedde egentlig på Shayrat
Lite forstod de hva som skjedde da 59 amerikanske Tomahawk-raketter jevnet Shayrat flyplass med jorden i Syria 6. April 2017. Da angrepet skjedde hadde Kinas leder Xi Jinping akkurat avsluttet et bedre middag med Donald Trump, på hans landsted Mar-a-Lago i Florida. Mediene rapporterte at angrepet var en respons på Bashar al-Assads bruk av kjemiske våpen mot sivile 72 timer tidligere. Europeiske ledere viste for første gang begeistring for Donald Trumps handlekraft, for at han mente alvor og bombet Syria. Lite forstod de av at 59 Tomahawk-raketter i Syria var et signal og et utprøving av et bakkeangrep mot overflateanlegg på Nord-Koreas atomanlegg.
Hva skjedde egentlig i Nangrhar
En uke senere, den 13. april 2017, slapp USA, på ordre fra Donald Trump, en av verdens største konvensjonelle bomber, GBU-43/B Massive Ordnance Air Blast (også kalt MOAB eller Mother Of All Bombs), på et hulekompleks i Nangarhar-provinsen i Afghanistan. Det var første gang denne bomben ble brukt i strid. Afghanske myndigheter og vestlige medier rapporterte at omtrent 100 ISIL-krigere ble drept i angrepet. BBC sendte ut reportasjeteam som kunne konstatere at mye av hulekomplekset ikke var ødelagt og relativt få krigere hadde blitt drept. Lite forstod BBC og vestlige medier at bombingen av Talibans hulekompleks i Afganistan var et varsel, og en utprøving av bomben som kan trenge ned i underjordiske atomanlegg – i Nord-Korea. Den er laget for akkurat det.
Begrepet «mainstream media» får et innhold
Vestlige medier, politikere og eksperter fremstår ignorant og blottet for kompetanse. Akkurat slik de også viste seg frem under den arabiske våren. Uforutsigbarheten som Europa ikke kan fordra, er blitt Donald Trumps fremste forhandlingskort. Europa trodde aldri Donald Trump kunne vinne presidentvalget i USA, og de trodde aldri han mente alvor med det han lovet i valgkampen.
Noen forstår mulige konsekvenser
Nord-Korea har forstått hvilken atomknapp som er størst. Russland og Kina frykter at Trump mener alvor. Det gjør også Nord-Korea. En frykt de aldri kjente under Obama og FN. Trump rakte ut en hånd til Russland, kanskje fordi han søker støtte for å knekke regimet i Nord-Korea. Han har utfordret Kinas handel med USA. Kanskje for å forhandle om støtte til en løsning mot Nord-Korea. Verden ser nå et helt nytt initiativ til dialog med Sør-Korea. De opplever et endret trusselbilde under Donald Trump, og de overrasker alle med å søke fred og benyttet OL i Sør-Korea som en arena for få markere velvilje. Det har aldri skjedd før, og var tilsynelatende et dramatisk skifte i fredsutsiktene påi den Koreanske halvøy. Etter et møte mellom Donald Trump og Kim Jong-un har Nord-Korea nå forpliktet seg til avvikling av sitt atomprogram. Presidenten i Sør Korea sier at det er Donald Trump som har æren for dette. Europeiske medier sier ingen ting.
Må fredsprisen redde sitt rykte?
Vi har likevel begrenset grunn til å ha tillit til Nord-Koreas vilje til å avvikle atomprogrammet sitt. Tiden er kostbar for dem. Vi har ingen grunn til å være naive. Men skulle truslene fra Donald J. Trump lykkes med å avvæpne Nord Korea så er det ikke lenger tvil. Nobelkomiteen bør gi fredsprisen til Donald J. Trump. Om ikke annet, så for å redde Nobelkomiteen sitt eget rykte. Det er det behov for etter den tendensiøse utdelingen til Barack H. Obama.