Alle som ble født i det britiske mandatområdet Palestina mellom 1923 og 1948, et område som omfattet Israel, Jordan og Vestbredden, fikk «Palestina» stemplet i passet.
Det at folk ble kalt «palestinere», ble tidlig oppfattet som en fornærmelse av araberne. De protesterte – de var ikke palestinere, men arabere. Bare jøder var palestinere. Men betegnelsen ble altså brukt administrativt av britene, og det handlet ikke om hvilke folkeslag som bodde her.
Gjennom historien har det aldri eksistert noen stat med navnet Palestina eller noe folk som het palestinere. Ordet er avledet av «filistrenes land», som holdt til i et geografisk område langs den østlige middelhavskysten, mellom Gaza og Karmelfjellene. Filisterne var et indoeuropeisk folk, som forsvant ut av historien og ut av området. De hadde ingen forbindelse, hverken etnisk, språklig eller historisk med arabere.
I 1922 ble Jordan skilt ut fra dette området som en egen stat, og tilbake var et «Rest-Palestina». Araberne brukte ikke navnet «palestinere» om sin egen befolkning før etter krigen mot Israel i 1967.
Det palestinske folket kan karakteriseres som en myte. Dannelsen av en palestinsk stat var en måte å fortsette kampen mot staten Israel og det jødiske folket. I virkeligheten er det i dag ingen forskjell på jordanere, såkalte palestinere, syrere og libanesere. Dette bekreftet den tidligere PLO lederen Zuheir Mohsen i et intervju i den hollandske avisen Trouvw, i mars 1977.
Forfatterne Guy Millière og David Horowitz utdypet dette i 2015 i sin bok «Comment le peuple palestinien fut inventé» (Hvordan det palestinske folk ble oppfunnet), som forteller at formålet med konstruksjonen var «å forvandle en befolkning til et masseødeleggelsesvåpen mot Israel og det jødiske folk, demonisering av Israel og gi totalitære krefter og antisemittismen nye aksjonsmidler».
Den libanesisk-amerikanske historiker og Midtøsten-ekspert Philip Khuri Hitti bekreftet i 1946 for en anglo-amerikansk undersøkelseskomite: «Det finnes ikke noe historisk Palestina».
NRK bidrar alltid til å forsterke inntrykket av at det en gang fantes et Palestina som ble borte, nærmest stjålet av jødene, men det er ikke sant. Begrepet palestinere og Palestina ble tatt i bruk med suksess i 1960-årene av egypteren Yasir Arafat i hans voldelige kamp mot staten Israel og ikke minst som en effektiv pengemaskin. Mange arabere, i likhet med Arafat, immigrerte til området fra nabolandene da jødiske nybyggere fikk landet til å blomstre og trengte arbeidskraft i jordbruk og industri.
Det økonomiske tidsskriftet Forbes plasserte i 2003 Arafat på niendeplass på en liste over «De rikeste kongene, dronningene og despotene i verden». Arafats formue ble på dette tidspunktet anslått til over 300 millioner dollar. Han lå dermed ikke så langt etter britenes dronning Elisabeth.
Mahmoud Abbas og hans regjering har interesse i å stå i en offerrolle og forlenge lidelsene for befolkningen på Vestbredden og Gazastripen. Det er en helt avgjørende del av strategien og propagandaen å gi Israel all skyld. Mange har måttet sitte i flyktningeleirer i 60 år som et alibi for denne politikken. I årevis har vi hørt at Gazastripen befinner seg på kanten av en humanitær katastrofe. Jan Egeland, NRK-journalistene og norske utenriksministre har sørget for å holde dette narrespillet i gang under dekke av norsk, humanitær innsats.
«Giverlandene», med Norge i spissen, står i kø for å donere svære beløp. Denne korrupte makteliten er den mest støttede politiske enheten per innbygger i hele verden. Den mottar mer støtte enn det Tyskland og Japan fikk etter andre verdenskrig.
Som en skarp kontrast til flyktningeleirene bor de arabiske selvstyrelederne i luksusleiligheter og villaer. Abbas har nylig gått til innkjøp av et privatfly til en halv milliard kroner, og et presidentpalass bygges i nærheten av Ramallah til en kostnad anslått til 13 millioner dollar.
Norge har gitt 9 milliarder kroner i bistand til den fiktive staten de siste 20 årene – i 2010 en av de største mottakere av norsk utviklingshjelp, med overføringer på 661,9 millioner kroner.
Araberlandene har 650 ganger mer land enn Israel geografisk, som er på størrelsen med Nord-Trøndelag. Men Israel fremstilles alltid som den hensynsløse og undertrykkende part. Og norske myndigheter protesterer aldri.