Mange som besøkte årets martna (handelsmarked) i Steinkjer og tok den sedvanlige runden i martnasgatene, la kanskje ikke merke til det, eller tenkte ikke over det hvis man i det hele tatt så det – at i år var martnan terrorsikret og barrikadert med tonnevis av «koranklosser» – store betongklosser og containere, for å bruke et mer folkelig vokabular. Strategisk plassert i hver ende av martnasgata og sidegatene inn mot martnasområdet.
Steinkjer-martnan var med andre ord vurdert som sannsynlig islamistisk terrormål av martnaskomiteen, kommunen og politiet, og terrorsikringen av årets martna føyer seg således inn i en konform samfunnsutvikling hvor eneste politiske konsensus blant våre stortingspartier og kommunestyrer er å forebygge symptomene av feilslått og dysfunksjonell innvandringspolitikk fremfor å stanse, eller i beste fall reversere, selve årsaken til symptomene.
Helt siden for snart 40 år siden, under Arbeiderpartiets ettpartiregjering, da stortingsmelding nr.74/1979 ble kunngjort, har symptomene på dysfunksjonell og feilslått innvandringspolitikk eskalert progressivt i takt med økende innvandring fra fremmedkulturelle land. Stortingsmelding nr.74 instruerte den norske folk om at «det nye» Norge skulle endres fra det homogene, stabile og trygge samfunnet det var, til å bli et flerkulturelt land – uten noen form for konsekvensanalyse eller folkeavstemning om saken. Arbeiderpartiets flerkulturelle eksperiment ble effektivt satt i system gjennom bl.a. skoleverket og offentlige holdningskampanjer, og hovedarkitekten bak det multikulturalistiske prosjekt var ingen ringere enn daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland – populært kalt «landsmoder» blant kulturradikalismens mange naive tilhengere.
La meg minne om siste ukes hendelser i Sverige, hvor et hundretalls personbiler i flere byer ble satt i fyr og flamme som følge av socialdemokraternas flerkulturelle prosjekt i vårt naboland. Socialdemokraterna er som kjent Arbeiderpartiets «tvillingparti». La meg også minne om den ubestridelige naturloven om at «like barn leker best», til tross for bastant fornektelse av dette faktum fra den kulturradikale og innvandringsliberale delen av befolkningen.
Norge som trygt land, norsk kulturidentitet og livskvalitet for kommende generasjoner, går en dyster og skjebnesvanger fremtid i møte dersom ingen tar til politisk motmæle mot dagens konforme og dysfunksjonelle innvandringspolitikk. Vi ønsker ikke en fremtid med tonnevis av «koranklosser» i våre gater!