Per Sandberg-saken har avslørt minst to ting: Norsk presse mangler fullstendig evne til selvkritikk og er usedvanlig selvhøytidelige, og Jonas Gahr Støre har fått det for seg at den beste måten å få økt oppslutning på er å snakke mest mulig nedsettende om statsminister Erna Solberg.
Joda, Per Sandberg er en frittalende mann som lar sitt temperament løpe av med seg, og nå er han sinna og krenket, ikke minst på sin kjærestes vegne. Men personlig synes jeg det mest skremmende i denne saken er det totale fraværet av evne til selvkritikk i norske medier. Samtlige stiller seg fullstendig uforstående til at det er begått overtramp i spekulasjonene omkring Per Sandbergs nye kjæresteforhold og deres forhold til Iran.
– Nei, vi har bare stilt kritiske spørsmål vedrørende hans brudd på sikkerhetsreglene, sier en samlet norsk presse. Det er jo det som er jobben vår. Og så overser man helt alle spekulasjoner om at Sandbergs kjæreste er ansatt av Iran for å lure Sandberg i en honningfelle, at han lar seg bruke til spionasje, at hennes følelser er falske, at Sandberg er lurt trill rundt, at han har satt norsk sikkerhet i fare osv. Og man glemmer helt at hun ble spurt om hva i all verden hun kan se i Per Sandberg. Ville vi noensinne se at pressen spør kona til Jonas Gahr Støre om hennes kjærlighet til han er ekte, eller om hun bare spiller et falskt spill for å få kloa i formuen hans?
Norsk presse mangler simpelthen fullstendig evne til selvkritikk. I stedet rakker man ned på Sandberg, og mangler fullstendig empati i omtale av denne mannen som har fått både sitt jobbforhold og sitt kjærlighetsliv brettet ut i mediene på en særdeles nedverdigende måte.
Og når Erna Solberg omtaler pressen som blodtørstige i sin jakt på detaljer og avslørende info om sikkerhetsmessige sider ved saken, så sammenligner pressen jaggu meg vår statsminister med Donald Trump og hans omtale av pressen som løgnaktige og alt de presenterer som fake news. Hvor mye ut av proporsjoner er det mulig å komme? Og hvilken gigantisk selvhøytidelighet er det pressen avslører? Erna blir oppfordret til å beklage sin ordbruk, og mediene er i harnisk over å bli omtalt som blodtørstige på sin jakt etter sikkerhetspolitiske hemmeligheter.
Kanskje de bør merke seg at sjefen i PST omtaler Per Sandbergs brudd på sikkerhetsforskriftene som noe PST ikke bekymrer seg veldig mye over. Ingen statshemmeligheter er avslørt, og det mest avslørende Irans sikkerhetstjeneste kan ha fått tak i er noen telefonnumre og mailadresser til Per Sandbergs kontakter. Og det er ikke en gang sikkert at telefonen er hacket. Tvert imot melder PST at de ikke finner spor etter innlogging på telefonen mens Sandberg var i Iran. Kan det være på sin plass med en viss edruelighet i omtalen av alvorlighetsgraden av denne saken?
Og så var det Jonas Gahr Støre, da. Han omtaler Ernas behandling av saken som dårlig politisk lederskap og sier at Erna er en svekket statsminister som har avslørt en lemfeldig omgang med sikkerhetspolitiske saker. Støre har fått det for seg at måten å gjenreise Ap på, er å snakke mest mulig nedsettende om Erna Solberg. Og dette sier altså lederen som brukte månedsvis på saken om seksuell trakassering i sitt eget parti før han klarte å ta en avgjørelse! Mannen som skulle la kreti og pleti i partiet uttale seg, la alle sider ved saken få belyses og som tok store personalmessige hensyn til sin nestleder!
Det gikk ikke mer enn 12 dager fra Erna fikk kjennskap til Sandbergs regelbrudd til hun tok en avgjørelse. Hun har innhentet opplysninger og vurderinger fra PST, hun har hatt drøftinger med Per Sandberg om sakens fakta, og hun avsatte ham ikke umiddelbart før hun hadde fått alle kortene på bordet. Hun har brydd seg om mennesket Per Sandberg, hun har ikke handlet i panikk eller uten å kjenne fakta – hun har ganske enkelt opptrådt som en god leder. Men Gahr Støre tror han vil sanke stemmer på å snakke mest mulig nedsettende om henne som leder. Jeg tror han kommer til å oppnå det motsatte!