Det som egentlig er irrasjonelt fremstilles som rasjonelt bare fordi vi får det i små doser av gangen. Ting blir gradvis verre, inntil det blir komplett galskap og krise. Og hadde vi forholdt oss til helheten med en gang så hadde vi protestert. Men vi går med på det. Vi lures inn i det. Fordi det skjer litt og litt.
Dette fenomenet ser vi over alt. Vi kan se det i oppdragelsen av våre egne barn. Gradvis sklir det ut. Vi lar ungen få holde på litt med data og vips så har vi en unge som spiller data døgnet rundt og aldri lenger sover, er med venner eller går på skolen. Og vi spør oss selv: Når skjedde dette?
Dette skjedde fordi du ikke var på vakt. Du godtok litt og litt.
Da nazistene strammet grepet rundt jødene, gjorde de ikke alt på en gang. De gjorde litt og litt. Knuste noen butikker. Tvang dem til å gå med stjerner. Det var ille. Men det var ikke så ille, tenkte de. Da de til slutt ble sendt av gårde til gasskamrene, var det for sent.
Først sto vår statsminister skolerett for opposisjonen med Sylvi Listhaug. Nå gjorde hun det igjen. Med Per Sandberg. Vi venner oss til det.
I gatene våre er nå friheten vår blitt borte. Hver 17. mai må gatene våre sperres av. Takket være vår nye berikelse. Fra religionen hvis navn vi ikke en gang våger å si høyt.
Gradvis strammes grepet. Og det som en gang hadde blitt sett på som galskap og vanvidd om vi hadde fått alt på en gang, blir nå godtatt. Fordi det kommer litt og litt.
Vi godtar at kvinner går med burka. Vi har kjempet for kvinners likestilling. Nå kjemper vi for menns rett til å undertrykke kvinner.
Vår regjering regjerer ikke lenger. Den informerer. Om hva EU har bestemt.
Gradvis svekkes standarden. Gradvis flyttes grensene. Rett blir galt og galt blir rett. Fordi at ting skjer. Sakte.