«Jeg er en patriot, jeg er en jøde og en muslim,» var en typisk setning forfatter, journalist og samfunnsdebattant Walid Al-Kubaisi kunne bruke. Tirsdag 14. august tok vi farvel med denne legenden som kom til Norge som flyktning i 1986. Walid Al-Kubaisi var en mann som samlet ulike mennesker, og krysset grenser som ingen andre.
Når Walid Al-Kubaisi hevdet at han var en patriot, brukte han også kraftfulle ord som andre ville vært svært forsiktige med. «Jeg er en nasjonalist, en patriot,» er en setning som kunne gjort de fleste redde for rasismeanklager. Walid var i tillegg veldig takknemlig for Norge. Ikke bare takknemlig for den deilige naturen, og alle mulighetene Norge hadde gitt han, men enkle ting som rent vann i springen. Innvandrere som erklærer den slags takknemlighet over det nye landet de har kommet til, kan bli stemplet som hjernevasket, men også bli stemplet som rasister mot eget folkeslag.
Enda verre er det om kjærligheten til Norge pakkes inn i ærlig og brutalt budskap som advarer mot politisk islam. Ex-muslims of Norway, som Walid selv var en del av, er en av organisasjonene som i dag blir grovt stemplet og ignorert fra massemediene. På spørsmål om hva som motiverer Ex-Muslims of Norway til å advare Vesten mot politisk islam,
svarer Cemal Knudsen Yucel, leder av Ex-Muslims of Norway, følgende:
– Motivasjonen vår ligger i vår patriotisme og kjærlighet til Norge, friheten og menneskeheten. Vi har levd med islam og har sett hvor farlig den kan være for ethvert samfunn når islamistene har makten. Vi vet at islam er mer enn en religion. Den er en ideologi, politikk, og en samfunnsorden som først og fremst fjerner individenes grunnleggende friheter når den har makten. Spesielt kvinners! For oss er det en selvfølge å opplyse og advare om vår erfaring og kunnskap om islam fordi vi føler og har en tilhørighet til Vesten og de moderne verdiene her. Islam har ikke gått igjennom kritikk, latterliggjøring og oppgjør som kristendommen har gått igjennom i flere hundre år. Derfor vil den fortsette å være farlig for demokratier og de moderne verdier i framtiden. Så det er veldig viktig at alle må støtte blasfemikere og apostater fra islam.
Yucel legger til at målet med å støtte blasfemikere og apostater fra islam er å fremme de vestlige verdiene mange av oss har flyktet til.
– Det er fortsatt livsfarlig å stå fram som frafallen i de fleste muslimske land, og her i Vesten kan man også oppleve utstøting, hets og trusler fra de forskjellige muslimske miljøer og fra nær familie. I 13 muslimske land er det dødsstraff for apostasi og blasfemi, i resten av den muslimske verden er det en kriminalitet som kan straffes med fengsel eller bøter. Noen ganger kan det være tryggere for en blasfemiker å være i fengsel enn ute i det åpne samfunnet. Mange er redde for å stå fram som eks-muslimer eller ateister, det til og med her i Vesten.
Dette budskapet fra Cemal og andre klarer ikke antirasistene å ta innover seg. De pakker islamkritikken i silkepapir, samtidig som de fordømmer kritikken mot enkelte muslimer og islam. Spesielt er det kritikken mot profeten Muhammed som er godt beskyttet territorium. Å tegne profeten kan koste deg livet, dermed må også kritikken om hans liv være pakket inn i snillisme. For hver gang en karikatur av profeten blir forkastet, river vi ut en bit av vår frihet også. Det er en påtvunget underkastelse som er vanlig i muslimske land. Nå har den fått etablere seg godt i Europa.
Men dersom budskapet stadig pakkes inn i snillisme, blir den ødeleggende for den såkalte antirasistiske bevegelsen. Radikal antirasisme virker mot sin hensikt når store deler av befolkningen blir stemplet som rasister. Antirasistene og store deler av venstresiden nekter å forholde seg til de reelle truslene politisk islam bidrar med. Den truende og aggressive ideologien som sakte overtar tryggheten vår. Bare ta en titt på Karl Johans gate eller flere norske gater som demonstrerer terrorfrykt og toleranse for islam. Snillisme og islamisme går hånd i hånd. Den ene planter frykt i oss, den andre falsk trygghet. Alt i alt er vi samfunnsborgere de som taper for den realiteten snillisme baner vei for.
Antirasistene våger seg ikke på en sårt trengt islamkritikk. De skal være antirasister, og på magisk vis er islam en rase i deres harmoniske illusjon. Dermed brunbeiser de islamkritikere og tar avstand fra kritikerne. Europa og islam går ikke sammen, islam går ikke sammen med frihet og demokrati. Kvinnediskriminering, lite toleranse for likestilling og hat mot frie idealer er noe vi bare må regne med.
Eller så kan vi lytte til de som har kjent det totalitære med islam på kroppen og ta deres varsler på alvor. Kanskje har de noen erfaringer som kan komme til nytte.