For noen dager siden fant det under en demonstrasjon den islamkritiske organisasjonen Pegida arrangerte i Sachsen sted en episode som har utløst den rene huskestuen i Tyskland. Oppstyret omkrig demonstrasjonen gir grunn til å spørre hvem som er de virkelige ekstremistene, Pegida-tilhengerne eller den politiske eliten, massemedia og såkalte ekstremismeeksperter?
Blant deltakerne i Pegida-demonstrasjonen var det en politimann, og han skal ha bedt et par politifolk om å få et tv-team til å avbryte sin filming av demonstrasjonen. Politifolkene skal ha etterkommet oppfordringen, slik at tv-teamet måtte avbryte sitt arbeid. Dette har utløst et spetakkel av en annen verden. Politikere krever ifølge et oppslag i Focus et oppgjør med det som omtales som Pegida-pøbel og oppsigelse av politimannen. Politimann har fått sitt virke i politiet brettet ut for offentligheten. Justisministeren har krevd at myndighetene i Sachsen umiddelbart må rydde opp.
At politimannen har opptrådt på en klanderverdig måte, kan det ikke være tvil om. En politimann skal selvfølgelig ikke oppfordre sine kolleger i politiet til å forhindre at massemedia dekker en demonstrasjon. Men det er som kjent menneskelig å feile, også for politifolk.
Det som gjør at denne saken bør kommenteres, er ikke den klanderverdige oppførselen fra politimannens side, men reaksjonene på det som tross alt ikke var noe annet enn en rimelig ubetydelig episode. Reaksjonene vitner om et hysterisk politisk klima, og burde utløse refleksjon og selvransakelse.
Dagbladet, som skriver om saken i en artikkel med den språklig ubehjelpelige overskriften «Politimann stoppet tv-team for islamfiendtlig demonstrasjon», har intervjuet en tysk såkalt ekstremismeekspert, professor Hajo Funke, som uttaler følgende: «Det er en klokkeklar skandale at ordensmaktens utsendinger går i kompaniskap med Pegida for å hindre representanter for den frie pressen i å gjøre jobben sin.»
Dette er i og for seg en grei uttalelse, selv om kritikkverdig opptreden fra en politimanns side under en demonstrasjon der vedkommende deltok som privatperson, knapt gir grunnlag for å hevde at politiet som sådan har gått i kompaniskap med Pegida.
Det uhyrlige er at den såkalte ekstremismeeksperten fortsetter med å si at «det er et velkjent problem at det i delstatens politistyrke finnes mange sympatisører og/eller tilhengere av Pegida og det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland».
Pegida er en lovlig organisasjon dannet av vanlige mennesker som ønsker å bekjempe islamisering av Tyskland og islamistisk ekstremisme. Alternativ for Tyskland er et lovlig politisk parti som ved forbundsdagsvalget i 2017 oppnådde 12,6 prosent av stemmene, og som i dag er det tredje største partiet i Tyskland. I Tyskland finnet et såkalt Forfatningsvern (Verfassungsschutz), basert på erfaringene med Hitler og nazidiktaturet, som har til hensikt å bekjempe politisk ekstremisme, og som har forbudt diverse partier og organisasjoner som ekstremistiske og forfatningsstridige. Hadde det vært det minste grunnlag for å hevde at Pegida eller Alternativ for Tyskland var ekstremistiske organisasjoner, ville disse ha blitt forbudt.
For ekstremismeforsker Funke er dette ikke nok. Han krever i praksis yrkesforbud for personer som identifiserer seg med fullt lovlige partier og organisasjoner han selv velger å stemple som ekstremistiske.
Hvorfor stiller Dagblad-journalisten ingen kritiske spørsmål til denne såkalte ekstremismeeksperten? Hvorfor spør han ikke om yrkesforbud er forenlig med demokrati og rettsstat? Hvorfor spør han ikke om yrkesforbud ikke er mer egnet til å fremme enn til å bekjempe ekstremisme?
Det virker rimelig å tro at det er et hysterisk politisk klima og krav yrkesforbud som får Pegida-tilhengere og andre til tidvis å reagere med vold mot pressefolk som filmer og fotograferer deres demonstrasjoner. Og det virker rimelig å tro at hysteri og krav om yrkesforbud kan føre til ekstremisme og terrorisme.
For noen tiår siden forsøkte tyske myndigheter å bekjempe venstreekstremisme og venstreterrorisme med yrkesforbud og politistatsmetoder. Mange var kritiske til dette, og den tyske forfatteren Heinrich Böll tok et oppgjør med myndighetenes og pressens hysteri i boken Katharina Blums tapte ære. I dag er de fleste enige om at 1970-tallets yrkesforbud og hysteri snarere bidrog til å fremme enn til å bekjempe terrorisme og ekstremisme. Hvorfor har tyske myndigheter og eksperter glemt disse erfaringene?
Og hvorfor går Dagbladet i Bild-Zeitungs fotspor ved å piske opp hysteri og støtte krav om yrkesforbud?