Foto: AHMAD AL-RUBAYE / AFP

Det er egentlig ikke noe å skrive brev hjem om, da saken isolert sett verken er en nyhet eller noe som avviker spesielt fra fenomener vi kjenner langt nærmere vår hjemmeadresse. Likevel, det jallende budskapet fra en moské i Toronto i Canada får stå som en påminnelse og vekker – om selve kjernen i et betydelig samtidsproblem.

annonse

I den svære moskeen i Thorncliffe Park i Toronto kunne en ilter mulla forrige søndag oppfordre utallige og lydhøre tilhørere om de mange forpliktelser og pålegg for øvrig i Koranen som nokså ubeskjedent går på det å «slakte ned» ikke-troende, altså ikke-muslimer.

Brutalt nok dreier det seg formodentlig om en hel- og halvdød utgave av deg og meg. Vi må derfor – i det minste – ha lov til åpen ettertanke og refleksjon oppe i dette, uten helt konsekvent å bli stemplet ut som rasister og produsenter av hatefulle ytringer. Vi kan velge å sette det hele opp nokså teknisk og logisk.

109 vers om forpliktende voldsbruk

Mullaen i Toronto sine sterke uttrykk og krigsgrop på en fredelig kanadisk søndag, speiler egentlig bare Koranens entydige påbud. I Koranen er det ca. 109 vers som forplikter den enkelte – klart og tydelig – til (hellig) krig mot ikke-troende, som igjen vil si ikke-muslimer. Dette blir jo omsatt til synlig praksis i Midtøsten, Asia, Afrika og i økende grad på det europeiske kontinent – er det primært kristne og jøder det hele rammer. Den lave terskelen for brutal voldsbruk blir å forstå, i en videre, ærlig analyse, også som funksjon av religion og ideologi som jo ligger i bunnen. Fortsatt uten at vi har en millimeter av en rasist i oss, om vi trekker en slik slutning om islam.

I Koranens vers 9.5 ligger det eksempelvis et forpliktende pålegg om å drepe , som speiler seg i utallige andre vers, som 2.191 og deretter – der det igjen og igjen heter at en skal drepe ikke-troende. Den flammende talen i moskeen i Toronto er kritisk sett bare en uttalt og hørbar bekreftelse av Koranens påbud. Mullaen gjør bare jobben sin..

Her er direkte sitat fra mullaens tale, søndag 19. august:

– O Allah! Tell deres antall, slakt dem (ikke muslimer) en for en og lær dem en lekse om deres likhetsidealer.

– O Allah! Bekjemp dem og få jorden til å riste under deres føtter, og vis oss i dem dine undere, du mektige, for de er svake foran deg, du mektige og sterke.

– O Allah! Reis støtten for islam og for muslimer.

Den store moskeen som er bygd i Thorncliffe Park i Toronto er slett ikke den eneste i byen som forkynner budskap om vold og drap på ikke-muslimer. Det har de siste fem årene både i Toronto og Quebec i Canada vært økende verbale og fysiske uttrykk i flere moskeer, stadig i tråd med nevnte postulater.

Et ikke uvesentlig poeng er at dette ikke bare gjelder innenfor Canadas grenser. Det dreier seg om sentrale passasjer i Koranen, som rett og slett ikke lar seg fortolke til noe annet enn det er: En oppfordring til – og legitimering av – vold mot sivile som nokså forpliktende, religiøst og ideologisk virkemiddel.

Multikulturdoktrinens parlamentariske basis

I 1978 hadde Arbeiderpartiets Einar Førde vokst seg stadig større og var nå det nærmeste vi kommer en sjefsideolog i partiet for noen år fremover. Den samme Førde ble redaktør for det nye prinsipp-programmet som ble formet i perioden 1978-1980. Det var nå Arbeiderpartiet gjemte bort mange av de mer utbrukte sosialistiske frasene i sitt program og videre i sine kampanjer og taler. Det betød selvsagt ikke at den ideologiske ånd var fordrevet. Snarere tvert i mot: Det var i denne perioden partiets venstreside styrket sin posisjon betydelig.

Med seg og rundt seg hadde Einar Førde sine nærmeste støttespillere, som Arne Treholt og Thorbjørn Jagland. Det var nevnte trekløver, pluss Jens Evensen, som fikk hentet inn Gro Harlem Brundtland i programkomiteen for det nye prinsipp-programmet, og som også sørget for at Brundtland ble hauset opp og frem, først som miljøvernminister.

Einar Førde, Arne Treholt, Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland var alle sammen mulige kandidater som partiledere og statsministere. Med andre ord, nå var det den politiske venstresiden i Arbeiderpartiet som entydig hadde festet sitt grep, i skyggen av de mer rotekte, ærlige og trauste Ap-profilene, Trygve Bratteli og Oddvar Norli. Om Thorvald Stoltenberg ofte fremstod som moderat var også han ideologisk godt ute på venstresiden, og var stadig mer radikal i så henseende enn det han gav uttrykk for. Han visste å sno seg. Det gjorde også partikollega Bjørn Tore Godal i Einar Førdes og Arne Treholts trupp.

Etter hvert kom unge Jens Stoltenberg mer innpå, også han som NATO-motstander. Gro Harlem Brundtland ble med andre ord til en slags redningsplanke, før det bikket helt over. Hun var dessuten kvinne, og fikk – også av mangel på alternativer – støtte av det som var igjen av den mer moderate siden av partiet. I dette oppløpet hadde profilene på venstresiden i Ap bygd opp et like imponerende som formidabelt medienettverk.

Det er verd å merke seg at det nettopp var i 1979-80, da det nye partiprogrammet i Ap fant sin form, at multikultur-doktrinen hadde sin spede begynnelse her i landet, fremlagt i en egen stortingsmelding.

I den grad det overhodet finnes synlige spor av den nokså radikale multikulturdoktrinen hos våre folkevalgte, er det altså mulig å peke på St.meld.nr.74 (1979-80), «Om innvandrere i Norge». Her heter det innledningsvis i omtalen: Den viderefører integreringslinjen og understreker valgfriheten i graden av tilknytning til majoritetssamfunnet og det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturelt,  pluralistisk samfunn. (Min uthevelse). Meldinga introduserer også likestillingsbegrepet i norsk innvandringspolitikk:

«Et slikt flerkulturelt samfunn må etter Regjeringens mening bygge på prinsippet om likestilling og like muligheter for grupper og kulturer. Den enkelte innvandrer må likestilles med norske borgere med hensyn til rettigheter og plikter. De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis muligheter til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur. (Min uthevelse). Skal et slikt likestillingsprinsipp kunne virke i praksis, vil det ofte være nødvendig med særtiltak for å hjelpe og «ruste opp» innvandreren og innvandrergruppene slik at de etter en overgangsfase på egen hånd kan ivareta sine interesser.» (s.28)

Radikal samfunnsomforming

Vi ser de spesielle likhetsidealene lyse mot oss som umåtelige naive. Multikulturdoktrinen er som konsept betraktet rett og slett en oppskrift på radikal samfunnsforandring. En viderefører et konsept Ap har strevd med siden 1920-årene. Men en setter her opp Islam ved siden av Kristendommen, «likestiller» det hele; og med det er det bare å bruke det islamske nærværet som slegge mot den eksisterende kristne kulturtradisjon som ligger på dypet i den norske stats- og nasjonsdannelsen. Ikke fordi alt har vært så hellig, og til forkleinelser for alle andre religioner og ikke-troende, men fordi den lovmessige og normative samfunnsdannelsen fikk en ramme – administrativt og i sin prosess – som gradvis gav impulser til demokratiet som samfunnsform. Intet mindre.

Islam har en helt annen basis, og er i like stor grad en ideologi som kampreligion. Siden denne religionen/ideologien har så vidt uttalte og signifikante motsetningsforhold til demokratiet, vil en større andel av muslimer gi grobunn for polarisering og segregering i parallellsamfunn. Dette er nokså logisk.

Farlig naivt forsøk på samfunnsendring

Nei, en bør i en videre analyse slett ikke se bort fra at de ideologiske kannestøperne bak multikultur-doktrinen så og enda ser for seg en mulighet til – ikke bare det å videreføre et utpint, sosialistisk konsept, men også til å dekonstruere samfunnssystemet gjennom splitt og hersk ved å sette det ene opp mot det andre; skape polarisering, radikalisering og så heise opp de røde fanene igjen så snart samfunnet (les: demokratiet) er tilstrekkelig oppfliset og svekket. Egentlig helt i tråd med marxistisk strategi, bare med islam som brekkstang under en likestillingsvignett som langt på vei kan selges inn både i liberale miljø (hver mann sin gud!) og hos mange kristne.

Sistnevnte blir trolig for blendet av toleranse-perspektivet, i det en drømmer seg bort, stadig i møte med en ideologi og religion med et iboende, betydelig konfliktpotensiale. Når en så ser på den betydelige gruppen av venstre-ekstremister som iltert går på barrikadene og kjemper for multikultur-doktrinen, ikke minst gjennom sine gjentatte «rasisme»-kampanjer, ser en stadig konturene av en agenda.

Igjen: Minst 109 vers i Koranen omhandler krig, slaktning og nedkjempelse av ikke-muslimer. Som vi vet, i det praktiske uttrykket – på flere kontinenter – retter dette seg i særlig stor grad nettopp mot kristne og jøder.

Skal vi tro at Arbeiderpartiet vil oss så vondt at de ønsker et Norge i ruiner? Nei, men la oss ikke glemme at hele partistrukturen og hele plattformen i dette partiet faktisk er bygd på en stivbent marxisme som selv alltid har hatt sterke religiøse islett, samtidig som en forfekter ateisme utad. Sosialisme er noe du må tro på, da den predikerer en fremtid i stadier, på veien til Utopia.

Møtet med Islam får preg av naivitet. Den spesielle ateismen i Ap har trolig blende tog undervurdert kraften i islamsk ideologi helt samtidig.

Nei da, her skal det ikke hevdes at enhver muslim vil gå løs på oss. Men fordi det døgnet rundt fortsatt dreier seg om en nokså ufyselig autoritær ideologi, og en ditto religion i entydig kampmodus, der vi ikke-muslimer allerede i utgangspunktet er annenrangs borgere som skal nedkjempes, blir det islamske møtet med vår demokrati fortsatt besværlig, per definisjon. Så enkel og så vanskelig er denne problemstillingen.

Konklusjon: Det ligger iboende konflikter i dette bildet, for den som vil lese og den som vil se. Det å peke på denne utfordringen handler ikke om rasisme, det handler om realiteter som for lengst burde ha fortalt blant annet Arbeiderpartiet at innvandringsbølgene vi har erfart skaper konflikter, polarisering, ekstremisme, hat og vold.

 

 

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.