De siste inflasjonstallene fra SSB (KPI) viser 3 % årlig prisstigning. Som beboer i Norge opplever jeg at prisstigning og tap av kjøpekraft er høyere enn disse 3 %. I tillegg publiserer SSB KPI-JAE, konsumprisindeksen justert for avgifter og energi, som viser 1,4 % årlig.
SSB-tallene er selvfølgelig korrekte basert på den valgte metode. Spørsmålet er om man bør velge en annen metode som bedre reflekterer tap av kjøpekraft. Dette har også konsekvenser for den BNP-realvekst som SSB publiserer, fordi nominell vekst er justert med en deflator (inflasjon). En lav deflator gir høyere realvekst.
Realvekst i BNP er ganske enkelt nominell vekst (prisvekst x volumvekst) justert for inflasjon, og her benytter SSB et tall som ligger tett opp til KPI-JAE, altså et lavt tall i forhold til KPI.
Norge er en nasjon med svært høye avgifter og skatter, og dette bør reflekteres i inflasjonstallene. Et godt eksempel er stadig økende boligskatter samt etterhvert en urskog av bommer som krever inn avgifter. Vi burde alle være opptatt av det reelle tap av kjøpekraft i stedet for en teoretisk betraktning fra SSB.
Staten har all interesse av at folket har et lite reflektert forhold til inflasjon. Hvis folket tror på en lav inflasjon publisert av SSB og den reelle inflasjonen er høyere, så er dette gunstig for staten. Skatteinnbetalingene øker og statens forpliktelser reduseres i realtermer. Dette er den perfekte skjulte konfiskasjon på statens hånd.
I statsbudsjettet for 2018 står det at inntekter fra merverdiavgift skal øke med 7,8 %. Årsaken kan være at satsene stiger (kun minimalt), at volum stiger (lav økonomisk vekst) eller at prisene stiger (sannsynlig årsak). Så hvorledes kan merverdiinntektene øke med 7,8 % hvis inflasjonen er 3 % eller lavere? Kan det tenkes at den reelle inflasjonen er 7 %?
I USA har ShadowStats i mange år gjort sine egne beregninger for inflasjon ved å benytte metodene som ble brukt i 1980 og 1990. Konklusjonen er at inflasjonen er undervurdert med typisk 4 prosentpoeng. Hadde man brukt denne deflatoren for å beregne realvekst i økonomien, så ville BNP-veksten vært negativ.
Det samme gjelder for Norge. Sannsynligvis ville bruk av en mer realistisk deflator vist at BNP-veksten i Norge er negativ. Men dette merkes ikke fordi husholdningene benytter gjeld for å kompensere for tapt kjøpekraft.
Korrekte tall for tap av kjøpekraft vil tillate innbyggerne å ta bedre beslutninger og beskytte seg mot inflasjon og skjult konfiskasjon fra statens side. Sistnevnte på sin side har sterke motiver for beholde det eksisterende system, hvor ingen stiller spørsmål ved SSBs tall og metoder og hvor SSB har en nærmest suveren posisjon i samfunnet.
Etter ti år med tilsynelatende lav inflasjon og grenseløs økning i kredittmengden er det kanskje tid for en nøktern gjennomgang av kjøpekraftkomplekset. Mitt personlige anslag er at tap av kjøpekraft i Norge er nærmere 7 % årlig. Hvis du da lever fra hånd til munn på lønn eller har innskudd i banken så blir du en del fattigere hvert år. Men så lenge husholdningene øker sin gjeld med NOK 200 milliarder årlig så føler man ingen smerte. Foreløpig.