Nylig skrev Dagsavisens nyhetsredaktør Espen Løkeland-Stai kommentaren Ingen menneskerett å være fastlege som handler om en katolsk lege som har mistet jobben fordi hun av samvittighetsgrunner nekter å sette inn spiral hos kvinner. Løkeland-Stais holdning er utvetydig.
Kvinners rett til prevensjon og andre helsetilbud og prinsippet om lik adgang til helsetjenester er viktigere enn legers rett til å følge sin samvittighet. Selv mener jeg det burde være mulig å finne praktiske løsninger så legen fikk fortsette i sitt yrke. Men jeg har respekt for Dagsavisens forsvar for kvinners rettigheter og prinsippet om lik adgang til helsetjenester. Dette er ingen enkel sak.
Det jeg har vanskelig for å forstå, er hvordan Dagsavisen samtidig som avisen i feminismens og kvinnerettighetenes navn viser null forståelse for den katolske legen, forsvarer en muslimsk mann og hjelpelærer som nekter å håndhilse på kvinner, slik avisen gjorde ved å fremstille ham som et offer for yrkesforbud og å publisere et forsvar for mannen forfattet av stjerneadvokat Geir Lippestad.
At en person av religiøse grunner nekter å bidra til prevensjon – eller abort – er det tross alt mulig å ha respekt for ut fra et samvittighets- og trosfrihetssynspunkt. At en mann nekter å håndhilse på kvinner, derimot, er det ikke mulig å oppfatte på en annen måte enn som mannlig selvhevdelse på kvinners bekostning og et krav om at kvinnen skal være underordnet mannen.
Hvorfor er ikke Dagsavisen i likestillingens og kvinnerettighetenes navn like uforsonlig mot den muslimske mannen som mot den katolske legen? Hvorfor krever ikke avisen at mannen nektes arbeid og sosialhjelp inntil han er villig til å håndhilse på kvinner? Hvorfor krever ikke avisen et forbud mot hijabbruk og andre kvinneundertrykkende muslimske skikker?
Svaret kan ikke være noe annet enn at Dagsavisen åpenbart oppfatter kristendommen som noe skadelig som må bekjempes, og islam som noe bra som må forsvares.