Illustrasjonsbilde. AFP PHOTO / DOUG COLLIER

Douglas Murray var i Oslo torsdag 30. august. Han holdt et sterkt foredrag i Oslo militære samfunn. Klarere tale er sjelden holdt på norsk jord. Talen var levende formidlet uten å på noen måte gå ut over sin egen ramme. Mye av innholdet var et spennende ekstrakt av den siste boken hans: «Europas underlige død». Uten manus sto han. Med blikket på publikum talte han i en times tid før det ble spørsmål fra salen.

annonse

I talen snakket Douglas også om Tyskland, Sverige og Norge. Det var tydelig at han var både forfatter, filosof, formidler og improvisator. Men aldri slapp han publikum. Han holdt helheten i budskapet samlet og formidlet gjennomgående med alvor. Og det selv om han fikk publikum til å le fra hjertet ved flere anledninger. Det var en maktdemonstrasjon.

Kanskje ikke minst fordi man er sultehungret på intellektuelle som vil, våger og evner å holde flere vanskelige og vonde tanker i luften samtidig. Enten finnes de, men våger ikke; ellers så finnes de men blir snakket høyt i munnen når de snakker, eller så finnes de, men har (klokelig) trukket seg tilbake.

Det følgende er et inntrykk av foredraget. Ikke profesjonell stenografi.

Douglas snakker om fremmedarbeiderne som ble invitert av Europa. At Europa trodde at de kom til å dra hjem; at ingen så for seg det som nå har skjedd. Nemlig at de ble. Det var ifølge ham bare den første innrømmelsen. Så går det noen år … Douglas snakker om at: Vi trodde myndighetene hadde en slags plan.

Men nei. De kommer til å bli; hva gjør vi? Blir vi et nytt slags land? Douglas legger ut om at de må få lov til å gjøre sin egen «greie». Multikultur. Gjør hva dere gjorde «hjemme». Gjør det her. Det er greit. Men det fungerte ikke. Da snakket man i stedet om integrasjon. I følge Douglas en psevdovitenskap. Hvordan skulle folk fra andre steder i verden bare bli som oss? Etter først å ha fått høre at de kunne fortsette som i hjemlandet (i det nye hjemlandet). Forvirrende. To beskjeder på kort tid.

Merkel og seismiske dimensjoner blir temaet. Et langsommere innvandringstempo hadde vært bedre for Europa. Når et kontinent har problemer med liten integrasjon; hvordan skal det da gjøre det bedre når det blir mye større integrasjon?

Kritikerne sine kaller Murray provoserende globallister. Du trenger ikke kjenne til verden. Du trenger bare elske verden. Hvorfor kommer folk hit? Europa ville ikke se på konsekvensene av innvandringen. La dem komme; så kan vi ignorere dem, er Murryas tolkning av holdningen som rådet i Europa.

Drøm – mareritt

Finnes det et system som ordner «fordeling» av flyktninger over et helt land? Det synes som et godt spørsmål da Oslos demografi er vesentlig forandret, i mye større grad enn noen annen norsk by.

Murray snakker om 2015, hvordan nesten ingen tenkte på konsekvensene. Ingen tenkte dypt. Man var satt ut av verdens «krise». Han påpekte tidlig at de fleste var menn fra Afrika som flyktet fra et verre liv. Men de var ikke virkelige flyktninger. De hadde ikke mer rett til å være i Europa enn noen andre (som ikke var født i Europa). Da det endelig ble sagt, var det en helvetes innrømmelse! Dette synes som et ankerargument i Murrays tale.

Pressen sier Merkel er lei seg, maler Murray. Men hun selv sier at hun er lei seg for at Tyskland ikke var bedre forberedt, avslutter han et av mange sylskarpe resonnement.

Hule unnskyldninger

«Oss»-spørsmålet, sier Murray. Ingen vil fokusere på det. Det er en rar ting å gjøre noe uten et mandat fra befolkningen, mener han. Rart å leve i et samfunn som bestemmer seg for å bli et nytt samfunn. Stater skal nå være «veldedighetsnasjoner» med «skyld». Ja, Europa har en fæl fortid. 1800-tallet (og før). Men nå er vårt hjem (liksom) alles hjem.

Murray snakker om at alle nok har gjort noe galt. Noe skammelig. Er du da evig bundet til skammen? Han har et eksempel på det motsatte: Tyrkia må ikke betale for noen av sine synder. Kolonimakten med lang historie blir ikke fordømt; må ikke betale for det. Europeere synes som om de ønsker å skylde på seg selv.

Masochisten. Hva skjer når han møter den virkelige sadisten!!!! Du tror du er fæl? Men han synes det samme om deg. Nå skal du virkelig få smake … (Dette treffer godt i salen!)

Murray snakker om et Europa som hadde drømmer. Han snakker i koder om EU. En nasjon, ingen krig. Virkningen på et intelligent kontinent etter totalitære regimer. Fascisme og nazisme og nesten kommunisme. Ikaros ville fly mot solen, flyr for nært. Men overlevde. Det synes som Murrays bilde av Europa i dag. Hva gjør vi? spør han. Vi har det bra! Vi kjøper ting vi ikke trenger, så kjøper vi nye ting fort etter det; spør ikke vanskelige spørsmål, hever heller levestandarden.

Hvordan skal en slik verdensdel ta inn hele verden? Det er veldig vanskelig å vite hva hele verden virkelig har felles. Vi er snille og anstendige (Europa). Alle (nasjoner) sier det. Til og med Saudi-Arabia vil ikke si at de er totalt søppel. La oss late som om det bare er gode ting som skjer.

Murray snakker så om de store techkompaniene. De trengte ikke å gi info online. Et vektig argument er at du behøver ikke gå på det mørke nettet om du vil spre mørk informasjon. Facebook og resten av tech-gjengen er der og gjør det åpenlyst.

Myndighetene, snakker han så om: Dette kan komme tilbake, blamere oss, må de ha tenkt. Så de sier: Ingenting å se her. Ikke still vanskelige spørsmål. Så får du ikke vanskelige spørsmål heller.

Folket har et feil utsyn. Hva forstår vi ikke? Er vi lurt av fake news? Murray snakker om Tyskland og de siste begivenhetene. Hans bilde på myndighetene er: Jeg vil ikke lytte til folket, men overvinne dem.

Så maler han et skremmende bilde: Vi er litt av en livbåt selv (Europa). Hva er vår kapasitet? Spør han. Når sier vi nei? Livbåter har en grense. Et skilt som sier så, bare så mye. Har Europa det?

Folkene i båten som skal ta imot livbåtene (fra Afrika) kan si at det farlig å ta flere på redningsbåten. Men om du ikke tar flere om bord er du «rasist». Det er vårt narrativ, et som svinner litt hen, men som har vært levende i generasjoner.

Hvem er Europa for? Europa kan ikke bli alt alle vil at kontinentet skal bli. Vi må ha en annen samtale! Dette understreker Murray. En anstendig samtale. Hvordan kan vi ha det? Vær forsiktig! Jeg har lært … sier han.

Douglas Murray blir tydelig emosjonell. Sier: Hva vi har i Europa er usedvanlig, Veldig (usedvanlig). Det er ikke normaltilstanden i verden. Oslo er ikke en vanlig by. Ta vare på det dere har!

Hvordan kan vi få til at også neste generasjon har hva vi har?
Applausen er varm, lang og begeistret.

Takk til Douglas Murray, og til Document som gjorde Douglas’ Oslo-besøk mulig.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.