annonse
annonse

Liberale kristne er glad for at Bekkevold og KrF har akseptert at kjærlighet er viktigere enn dogmer, og applauderer at homoseksuelle «vies» i kirken. Men hvilke dogmer sikter liberalerne til? Det har aldri eksistert et dogme om ikke «vie» homoseksuelle, etter som de ikke har vært ekteskapskandidater før 2008/9, da nytalen innførte homoekteskapet. Hva applauderer liberalerne? At KrF ikke bare er sentimentale når det gjelder homoseksuelle, men også er blitt et pro-kjærlighetsparti og aktivt støtter kjærligheten hos utro, skilte og samboere, når de forlater den gamle partneren for den nye (unge)?

Jeg for min del skulle gjerne vite om Den norske kirken og KrF føler kollektiv skyld for alle skilte menn og kvinner som er blitt såret og støtt ut i mørket i århundrene? For ca. 30 år siden ville mange prester ikke vie skilte menn og kvinner.  For ikke å snakke diskrimineringen som pågikk av alle ugifte kvinner som kom i «uløkka», stengt ute fra familie og det gode selskap eller fratatt barnet.

Ekteskap nr. to har aldri vært like ærefullt som det første, ettersom kvinnen ikke lenger var formodet jomfru. Men det har alltid vært slik at mennesker som ikke kjente seg fine nok, eller ikke hadde penger, giftet seg såkalt borgerlig eller ble samboere, hvilket var forbudt, se den såkalte konkubinatloven, opphevet 1972. Bigami var også forbudt og er det fremdeles. Skal Bekkevold og KrF nå juble for muslimske menn som skaffer seg kone nr. 4? Eller kaller de ikke det for kjærlighet?

annonse

Fremdeles er det slik, tror jeg, at nyheter om skilsmisse/brudd mottas med sorg (hvis ikke det er snakk om voldelige relasjoner). I nytalen eksisterer det bonusbarn og bonusbesteforeldre, og barn skal visstnok være glade for å ha flere «hjem». Men hva sier barna? Hva kaller de den nye moren eller faren? Jeg kjenner til moderne tilfeller der fars samboer ble akseptert i mange år, inntil de giftet seg. Da ble det helt galt.

Prester vil også bli bedt om og «vie» homoseksuelle for andre eller tredje gang. Noen har sikkert allerede gjort det. Hva sier de da om kjærligheten? Homoseksuelle par bryter oftere ut av forholdet enn heteroseksuelle, også når de har skaffet seg barn. Prestene vil også få spørsmål om å vie en mann eller kvinne som har endret seksuell praksis fra homo til hetero eller omvendt. Vil de fremdeles juble for kjærligheten?

Mellingen trekker frem forbudet mot mannlig omgang, onani med eget kjønn, som ble opphevet i 1972. Et fåtall unge menn ble anmeldt og straffet for sodomi på 1800-tallet. Jeg kjenner til to tenåringsgutter som fikk dødsstraff for å ha brukt dyr. Om dommene ble eksekvert vet jeg ikke. På 1900-tallet er det få saker av betydning. Johs Andenæs skriver i Norsk Homoforskning (2001) at det i praksis aldri ble reist tiltale uten hvor det dreier seg om utnyttelse av unge mennesker. (s.88) Dvs. at pedofile menn ble straffet.

Inntil 1972, da også konkubinatloven ble opphevet, var det forbudt for et ugift par å leve sammen som mann og kone. På 1900-tallet var også denne loven sovende. Men fra 1845–1904 ble ca. to hundre par straffeforfulgt hvert år etter denne paragrafen og mange ble dømt. De kunne få bøter og fengsel. (Kathrine Bergen Brekken, UiB, 2008).

annonse

Om homoseksuelle har vært forfulgt og uglesett, så har de fleste ugifte heteroseksuelle med et aktivt seksualliv ikke blitt mindre rammet gjennom århundrene. Spesielt etter reformasjonen. Katolikkene hadde et mer frigjort syn. Fikk ugifte kvinner barn ble barna kalt for uekte, løsunger eller bastarder, kvinnene ble kalt for horer, mennene horebukker, de var alle løsaktige og skamløse. Først i 1915 da De Castbergske barnelovene ble vedtatt, fikk barn født utenfor ekteskap rett til arv etter far og kunne ta hans navn.

Løse kvinner hadde heller ikke et enkelt liv. Prostitusjon var lenge straffbart i Norge. Nå heter det sexarbeid og inntektene skal skattes av (fra 2013), men hallikvirksomhet er straffbart (fra 2009). Det er altså lov for kvinner og menn å selge seg selv, og staten får hallikavgiften, hvis de oppgir sine inntekter.

Det er sært at den norske kirke jubler for «vielse» av onanistiske forhold, og at Krf gjør det samme. Partnerskapsloven var en kopi av den gamle ekteskapsloven som ble fjernet i 2009, da også partnerskapsloven forsvant. Alle som vil «gifte» seg nå bruke homoekteskapet fra 2009. Ektepar gift før 2009 ble automatisk overført til homoekteskapet, mens partnerne fikk velge. Det hadde ellers ingen rettsvirkninger for noen av partene, bortsett fra at lesber fikk foreldremyndighet over barn de ikke var i slekt med gjennom nyordet «medmor». Barneloven § 4a sier at barn med «medmor» ikke kan ha far. Disse lovene var altså et stort tilbakeskritt for barns rettigheter, og for menneskesynet. Ethvert menneske har far, og vil alltid ha det.

Homser har skaffet seg morløse barn, ennå ikke en paragraf i barneloven der «medfar» er tatt inn. Men våre myndigheter har ikke informert om menn på privat basis har fått til endring i barneloven som sier at barnets mor er kvinnen som har født barnet. Mann med sæden er barnets far, men hva er den andre mannen? Homser og andre menn har brukt fødemødre fra mange land, hvilket er forbudt i Norge. Hvilket statsborgerskap får disse barna?

Denne utviklingen har vært støttet av homseeliter og homonormative eliter i Norge i årtier. Tidligere homoseksuelle politidirektør Øystein Mæland skaffet seg to barn, han var beste venn med Jens Stoltenberg. Jens skriver i boken om Min historie om et foredrag av Karen Christine Friele i 1975: « Bare det å se en åpent lesbisk kvinne var eksotisk… jeg ble igjen på Metropol etter at debatten var avsluttet… jeg hadde det utrolig gøy. Det var ikke en gang skremmende da noen voksne menn kom med tilnærmelser utover kvelden. … jeg fikk flere homofile i omgangskretsen. … i AUF ble det stadig flere åpne homofile. I løpet av 1980-tallet skjedde det en kulturell revolusjon i Oslo. (s. 334)

annonse

Lesbisk bevegelse overtok kvinnebevegelsen på slutten av 1970-tallet. I løpet av 20 år klarte de homonormative elitene å innføre homoekteskapet. Tidligere har det aldri vært brukt mindre enn 16 år på endringer i ekteskapsloven. Stebarnsadopsjonsloven kom i 1993, samtidig med partnerskapsloven. Men lesber skulle ha rett til å planlegge farløse barm og få foreldremyndighet til dem, uten å gå gjennom adopsjonsprosessen. Biologi skulle gjøres gammeldags, sosiologien og den homonormative ideologien skulle triumfere. (Nina Karin Monsen: Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser, 2009)

Så hvilken vei går det nå? Professor i rettshistorie, Jørn Øyehagen Sunde ved UiB, uttalte til Nasjonalt Digitalt Læringsarena (NDLA) i 2009, at det vil være naturlig med ekteskap som tillater flerkoneri og søskenekteskap. Troen på den monogame kjærligheten og barns tilknytning til sine fedre og mødre har kanskje aldri stått svakere noen gang før i Norge. Kjærlighetsbegrepet er redusert til føleri og sentimentalitet. Muslimske innvandrere er vant til flerkoneri, barnebruder og tvangsekteskap, og reagerer ikke nødvendigvis negativt på denne utviklingen i det avkristnede Norge.

Det kristne monogame livslange ekteskapet vil alltid forbli en egen institusjon, uansett hvor upopulært det er blitt for venstresiden i norsk politikk, også etter hvert høyresiden. Men det finnes nok mange menn og kvinner over hele verden som lever sammen et langt liv i kjærlighet. De fleste vet at kjærlighet ikke produseres av religioner, ideologier eller lovgivning, men springer ut fra godheten i den enkelte person, og det enestående personlige og erotiske jeg–du forholdet mellom mann og kvinne. Kjærligheten finnes i sannheten om den personlige seksualitet, mennesket skapt som to kjønn, og naturlovene.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon