Vårt naturlige instinkt til å ta vare på vårt hjem blir brutalt overkjørt av radikale, forkledde som velgjørere, som mener at vi ikke kan gjøre forskjell på oss og dem. Å ikke gjøre forskjell, å unnlate å sette grupper opp mot hverandre, er fullstendig unaturlig og innebærer ødeleggelse av selve kjærligheten.
Verden vil alltid være urettferdig og mennesker vil alltid diskriminere. Dette fordi kjærligheten i seg selv alltid er diskriminerende. Jeg elsker landet mitt og kulturen min. Således diskriminerer jeg de andre, fordi jeg prioriterer mitt folk.
Konservatisme handler om kjærligheten til hjemmet, og ønsket om å ta vare på det. Det er et forsvar av det som ikke er ideelt, og innebærer en forståelse av at forsøk på å skape en utopisk, perfekt og «rettferdig» verden nødvendigvis vil innebære ødeleggelsen av noens hjem.
Det er dette vi i dag ser i Vesten. Multikulturalister ønsker å utjevne forskjellene mellom land, og vil ikke gjøre forskjell på folk og folk. Disse forskjellene kan ikke ødelegges uten å ta fra oss det vi elsker. De samme menneskene kan ikke velge å redde livet til sin egen familie eller andre vedkommende er glad i, i stedet for å velge å redde fremmede, uten bryte mot sine prinsipper.
Det finnes ikke et oss, om det ikke også finnes et dem. Konsekvensen av kjærligheten er at vi gjør forskjell på de vi elsker og de vi ikke har noe forhold til. Vi nordmenn har på et tidspunkt bestemt at vi er en enhet, en slags familie, og at vår stat skal være nordmenns velgjører og forsvarer i verden. Herunder er det naturlige at våre ledere fatter beslutninger for å beskytte vårt folk, også om det går på bekostning av andre. Å fornekte dette er å fornekte nasjonalstaten vår. Våre ledere har imidlertid glemt sitt opprinnelige formål. De utsetter nordmenns liv og sikkerhet for anselig risiko i et forsøk på å hjelpe andre.
Det kan være tusen ting i et hjem som bør fikses, men det rettferdiggjør ikke å rive huset til grunnen. Vår verden av ulike stater av ulik karakter er en verden av kontraster, men kontrastene vil gjennoppstå i andre former, uansett hvor langt de radikale kommer i sin ødeleggelse av det bestående.
Svaret på alle våre problemer finnes i konservatismen, som dessverre har fått et dårlig rykte på seg. Konservatisme i dagens Norge handler ikke om fordømmelse av homofili eller å gå tilbake til fordums, begrensende kjønnsroller. Konservatismen endrer seg alltid med tid og sted, og er i seg selv anti-absolutt. Det er avvisning av radikale omveltninger og endringer som ikke forbedrer vårt samfunn, og forandring for forandringens skyld. Det er avvisningen av forblindende ideologiske prinsipper, som ofte går på bekostning av det som er best for brorparten av vårt folk. Men mest av alt er det en beskyttelse av hjemmet, og av kjærligheten. Konservatismen er svaret vi leter etter.