Svenske partilederdebatter er, som de norske også oftest er, en eksersis i skittkasting og ansvarsfraskrivelser. Partilederne konkurrerer om å legge skylden på problemene på de andre. Dette handler da om problemer som et samlet svensk politisk etablissement må ta ansvar for, med Sverigedemokraterna som et hederlig unntak i den svenske partifloraen. Sånn sett skiller ikke Aftonbladets seneste debatt seg fra øvrige svenske og norske partilederdebatter.
Svenskene har ved flere anledninger gitt politikerne klar beskjed om hva de nå bekymrer seg for. Det er innvandring, det er integrering. Det er imidlertid underlig hvor lite oppmerksomhet dette temaet får i Aftonbladets debatt, med tanke på hvor mye dette diskuteres av vanlige svensker i gatene og i sosiale medier. Det virker nesten litt kunstig, og det kan synes åpenbart at det gjøres for å avlede velgerne, for ikke spille Sverigedemokraterna i hendene ved å fokusere på deres hjertesak nummer en.
Det er ikke så merkverdig at svenskene nå setter innvandring aller høyest på sin valgagenda. Fortsatt har landet en innvandringspolitikk helt hinsides all fornuft, og tar imot flere ganger så mange asylsøkere som vi gjør i Norge. I tillegg kommer alle familiegjenforeningene. Landets ledende politikere fortsetter å snakke svada om at de ønsker seg et tryggere Sverige, et Sverige med lavere arbeidsledighet og lavere sosioøkonomisk ulikhet. Likevel er det ingen, bortsett fra Åkesson, som aktivt tar avstand fra og vil avslutte den radikale multikulturelle masseinnvandringspolitikken som bidrar aller mest til at politikernes drømmer blir alt mer uoppnåelige.
Det gjenstår å se om det tidligere konservative partiet Moderaterna klarer å overbevise nyfrelste Sverigedemokrater om at de har endret seg, at de tar bevaringen av den trygge nasjonalstaten på alvor. Partileder Ulf Kristersson gir under partilederdebatten klart og tydelig uttrykk for hva han mener om demografi og kultur, han vil at Sverige skal være et multikulturelt samfunn.
Norske Høyrevelgere er gjerne mer konservative, og mer innvandringskritiske, enn den mer nyliberale, innvandringskåte partiledelsen. Det er grunn til å anta at det samme er tilfelle i Sverige. Nesten syv av ti moderater er positive til å samarbeide med Sverigedemokraterna. Om Kristersson, med et ikke-sosialistisk flertall, fortsetter å nekte samarbeid med det nasjonalkonservative sentrumspartiet, og heller setter seg i fanget til Stefan Löfven, eller får Löfven i fanget hos seg, kan han nok vente seg nok et kraftig fall i opinionen.
Veien til regjeringsmakt for Moderaterna etter valget må derfor gå gjennom Sverigedemokraterna, om ikke Kristersson og co. ønsker å sementere Sverigedemokraternas posisjon som det eneste virkelige opposisjonspartiet, det ene alternativet til det meningsløse, repetetive pjattet fra «syvkløveret».
Om Moderaterna unngår det, og begynner å jobbe med Åkesson og hans mannskap, vil trolig den «borgerlige» Alliansen gå i oppløsning. Under Aftonbladets partilederdebatt kan det virke som om det er Centerpartiet og Annie Lööf som har den skarpeste brodden mot Sverigedemokraterna, og deres innvandringspolitikk. Lööf forsøker under debatten å latterliggjøre og avfeie Åkesson, som om han var en radikal gærning helt på siden av debatten, fordi han blant annet ønsker å stanse all asylinnvandring til Sverige.
På grunn av rekordhøy innvandring har svenskene, på tross av god vekst i BNP, EUs svakeste utvikling hva gjelder velstand per hode. Dette kan umulig komme som et sjokk for den som har oversikt over det enorme sysselsettingsgapet som finnes mellom innfødte svensker og de ikke-vestlige nykommerne, som det blir stadig flere av, mens svenskene blir færre. Kun om lag 35 prosent av flyktninginnvandrerne er i jobb etter 15 år i landet. Brennende biler er dagligdags i svenske tettsteder. I Göteborg, som i sitt tettsted har en befolkning litt over halvparten så stor som befolkningen i Oslo tettsted, brant nylig hele 80 biler på en eneste natt. Kvinnene vegrer seg mange steder for å gå ut. Brutale, utenlandske voldtektsmenn slipper unna med samfunnstraff og utvises ikke, da de har svensk pass. Dette har vi hørt om så mange ganger før, og det fortsetter å være den virkeligheten svenskene må finne seg i, hver eneste dag.
Det er Lööf, sammen med de andre innvandringsfanatiske politikerne, som er den radikale gærningen, som ikke forstår konsekvensene av sin politikk. Det er hun som er med og skaper den utryggheten, den polariseringen og velferdskollapsen alle prater om, uten å være rede til å gjøre det eneste som skal til for å få gjort noe med det. Også når de brutale konsekvensene ser henne rett i hvitøyet, forsøker hun å diskvalifisere den eneste partilederen som sier at nok er nok. Dette er pinlig, Sverige.
Det åpenbare her, som vi nordmenn må ta med oss når vi observerer vårt mer ekstreme broderfolk i øst, er at vi for all del ikke må la det skure og gå så lenge at vi havner der. Vi er ikke der riktig ennå. Det er imidlertid ingen grunn til å vente med å stanse utviklingen før den når dit. Våre hardtarbeidende, skattebetalende borgere fortjener så mye mer enn de bilbrannene, voldtektene og de knøttsmå pensjonene svenskene nå avspises med. Vi kan ikke vente til vi er blitt som dem. Allerede nå ser vi tegn til det samme. Biler brenner også i vår hovedstad. Vi må stoppe det, og det haster. Da er det stopp i asylmigrasjon som må være førsteprioritet.
For noen tiår siden ville nordmenn flest aldri ha sagt dette, men nå må vi ha det klart for oss: Vi må ikke bli som Sverige.