Illustrasjonsfoto: Shutterstock/Chinnapong
annonse
annonse

Antje Bomann-Larsen, idéhistoriker og kursholder i diskrimineringslovverket og kulturforståelse forteller i et debattinnlegg i VG om hvordan hennes invitasjon til et håndtrykk ble avvist av en medstudent for mange år siden.Innlegget er et bidrag i den såkalte håndhilsedebatten om «Josef» som måtte fratre sin stilling ved Ekeberg skole i Oslo.

Selv om Bomann-Larsen ikke nevner muslimer eller islam med ett ord i debattinnlegget, antar jeg at medstudenten, som «Josef» på Ekeberg, er muslim. Selv uten denne vesentlige detaljen framstår innlegget som et håpløst forsvar for muslimers urett til å praktisere diskriminerende handlinger.

I innledningen tangerer hun så vidt problemet ved å stille spørsmål om dette hadde noe med henne som kvinne å gjøre. «Var det fordi han syntes jeg var uren? Mindreverdig? Kun et seksuelt objekt?» spør hun. Hun velger imidlertid raskt å forlate disse spørsmålene ubesvart.

annonse

Etter sigende tok det Bomann-Larsen flere år og en god del bøker om kulturforståelse å komme fram til at medstudentens handling «… ikke var kvinnefiendtlig». For de fleste handler ikke saken om fiendtlighet overfor kvinner, vi aner jo ikke om «Josef» faktisk hater kvinner. Derimot handler saken om diskriminering. Men ved å ordlegge seg på denne måten, slipper hun å måtte ta stilling til det ubehagelige og opplagte faktum; handlingen, og dermed også holdningen, er kvinnediskriminerende.

Medstudenten nektet visstnok ikke å hilse på henne, men ville gjøre det på sin måte for å unngå å ta på henne. Fordi hun var det «motsatte kjønn». Hun trekker så en ubehjelpelig parallell til de biologiske forskjellene mellom kvinne og mann for å normalisere den diskriminerende holdningen til sin medstudent, fordi hun «… av kulturell vane, moralsk overbevisning eller sosiale forventninger» velger å ikke bruke herregarderoben, nettopp fordi menn er hennes «motsatte kjønn».

I Bomann-Larsens årelange leting etter forståelsen for denne handlingen hopper hun bukk over deler av islamsk kultur og islams forkvaklede kvinnesyn og konkluderer ganske enkelt med «At min medstudent ikke ville ta meg i hånden handlet altså hverken om hans syn på kvinner eller meg, men var en kjønnsnøytral praksis». En kjønnsnøytral praksis, intet mindre!

annonse

Medstudentens aversjon mot å berøre det motsatte kjønn, blir i løpet av et lite avsnitt i Bomann-Larsens forsvarsskrift for islamsk kultur til en kjønnsnøytral praksis. Så lett og ubesværlig kan man altså hoppe bukk over åpenbare, logiske brister for å forsvare og unnskylde muslimers urett til å praktisere diskriminerende handlinger.

Hvorfor dette ikke handlet om hans kvinnesyn, og hvordan hun oppfattet dette som kjønnsnøytralt får vi som sedvanlig ingen forklaring på. Ikke at vi trenger det, de fleste ser jo det meningsløse i dette. I vår del av verden er heldigvis handlingen uttrykk for et uakseptabelt kvinnesyn som de fleste vil oppfatte som kjønnsdiskriminerende.

Som mannlig muslim ville hennes medstudent trolig håndhilst på en mann, mest sannsynlig til og med på en vantro, mindreverdig mann. Dette handlet ikke om respekt for det motsatte kjønn, men om religion, kultur og ideologi. Det er nemlig et udiskutabelt faktum at kvinnene, som en rekke andre grupper i den islamske ideologi og lære, er mindreverdige.

I Norge er likestilling og toleranse en offentlig sak, mens tro og livssyn tilhører det private. Innen islam er det stikk motsatt.

Men hva er det med disse apologetene? Hvorfor skal islamske lover, handlinger og levemåter alltid forklares, unnskyldes, forsvares og aksepteres?

Spørsmålet til ikke-muslimske forsvarerne av islam er banalt, men nødvendig; hva er galt med menneskerettighetene? Hva er galt med vår kultur, våre frihetsidealer og våre leveregler?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon