Det fins knapt farligere holdninger enn holdninger som vil begrense ytringsfriheten. Det har et fascistisk preg ved seg, men enkelte forsvarer disse holdningene som noe nødvendig, legitimt og noe som er til felleskapets beste.
Ordet no-platforming var helt nytt for meg inntil jeg leste om det for noen dager siden, men holdningene og metodene som blir brukt i no-platform tilnærmingen var derimot veldig kjent for meg. Det har ved flere anledninger blitt foreslått at både jeg og mine meninger skal boikottes og ignoreres. De skal helst ikke gis noe oppmerksomhet eller bare mistenkeliggjøres som populistiske, høyreekstreme og rasistiske.
Kvinnegruppa Ottar mente at undertegnede var en it-girl for høyrepopulister, og selv om jeg på mange måter tar slike karakteristikker fra en radikal feministisk gruppe som et kompliment, er det også en farlig bås å putte meningsmotstandere i. Islamkritikk og den usensurerte retorikken flere islamkritikere bruker, er for mange fra venstresiden vanskelig å fordøye. Det er derfor mye enklere å plassere mennesker i bokser for å slippe å forholde seg til deres meninger og synspunkter.
Kanskje sier våre motstandere noe fornuftig? Det vil eventuelt føre til at profesjonelle brunbeisere som Antirasistisk Senter får ødelagt sin illusjon om den rasismen de går rundt og fantaserer om dagen lang.
Når vi i dag har en yngre generasjon som på ukritisk måte støtter ideen om å fjerne noen fra det offentlige ytringsrommet, har vi også et problem som på sikt vil utfordre ytringsfriheten. Og når dette skjer samtidig som den islamistiske bevegelsen inntar Europa, har vi enda større press på ytringsfriheten. Disse unge menneskene og deres støttespillere spiller på følelser og frir til den emosjonelle delen av oss som nekter å forholde seg til fornuft og rasjonalitet. De fungerer som en slags radikal gruppe som nekter å forholde seg til mennesker og meninger de ikke liker. I diktatoriske og islamistiske land fengsler de meningsmotstandere og tvinger de til underkastelse.
Islamistene og antirasistene er gode venner
Hva har islamistene og selverklærte antirasister som Sumaya Jirde Ali, Eivind Trædal og Sofia Rana til felles? De vil alle begrense meningsmotstandernes rett til å være uenige med dem ved å bruke udemokratiske metoder som boikott og no-platforming. Islamistene truer med vold og blodbad dersom deres profet blir tegnet. Noen få runder med pennen kan koste mange mennesker livet, og denne type autoritære og diktatoriske ideologier skremmer mange kunstnere fra å ytre seg. Vi glemmer aldri Charlie Hebdos redaksjon og alle de mange livene som gikk tapt for å skåne profeten Mohammed mot kritikk og tegninger. Denne formen for overlegne holdninger mange muslimer har, vil være døden for den vestlige sivilisasjonen.
Det disse selverklærte antirasistene vil er selvsagt ikke blodbad, men deres metoder er like på den måten at de bruker makt og manipulasjon for å tie andre de er uenige med. De skal mobilisere for å utrydde det de anser som farlige holdninger, utestenge og benytte seg av splitt og hersk.
De som skal holdes utenfor er såkalte populistiske figurer fra høyresiden. Veldig ofte holder det med guilty by association fenomenet, som i teorien betyr at du har skyld i det den du deler scene med sier og mener. Det radikale antirasister og feminister ikke klarer å ta innover seg, er at alle holdninger vi frykter og misliker bør vi utfordre og argumentere mot. Ikke forsøke fjernet.
Når falske feminister med hijab promoterer sin egen ideologi ved å gå rundt med islamistisk uniform, og samtidig nekte andre tilgang til den offentlige debatten, bør vi være skeptiske og lure på hvem av oss som har misforstått ytringsfriheten. Personlig støtter jeg deres rett til å ytre sin religiøse overbevisning, men jeg tillater meg å kritisere både deres religion og de mange problematiske sidene ved den.
Vi bør også lære av deres feil og invitere dem til dialog og debatt. Jeg vet at Resett har hatt som tradisjon å invitere inn meningsmotstandere til debatt. Det er det som er definisjonen på en mediaplattform som ønsker å føre dialog og bidra til et større og romsligere meningsmangfold.
Bør vi egentlig gi plattform til meninger vi er uenige med? Selvsagt! Noe annet hadde vært i strid med demokratiske verdier. Og når disse helt ukritisk støtter en autoritær form for sanksjonering av meningsmotstandere, tråkker de også over en hellig grense og gjør seg selv irrelevante. Kanskje like greit, så slipper vi andre å gå ned på deres nivå.