Mange i Norge lever dobbeltliv. Når familien kommer på besøk, rydder vi bort godsakene, og gjør huset halal for familien. Om det så er snakk om vin, øl, saltpølse eller bare ting som kan minne om å være «altfor norsk».
Umoralske klær eller bilder av nakne kropper må pakkes bort. Det samme må kjærester og forhold som er utenfor ekteskap. Feigt, ikke sant? Det vil kanskje en som aldri har måtte leve et dobbelt liv for å beholde familie og nettverk mene. Men for oss som på en modig måte må pendle mellom to kulturer, er dette hverdagen. Det er ofte den eneste måten mange av oss kan beholde «æren» og som oftest familiens respekt på. Det er likevel ingen unnskyldning for å fortsette å la seg undertrykke av miljøet og underkaste seg miljøets og familiens særkrav.
Jeg har i mitt liv kjent mange små barn som må leve dobbeltliv. Om det så gjelder å skjule for miljøet sitt at de har smakt på en svinepølse, eller dratt på bursdag der gutter og jenter leker sammen. Denne type indoktrinering får muslimske barn inn med morsmelka, og den blir med i alle videre generasjoner før noen sier stopp, og endrer atferdsmønstrene.
I flere barnehager jeg har tolket i forteller de om barn som kontrollerer hverandre. De truer med å sladre til foreldrene om de andre barna smaker på gris. De har lært metodene av de voksne, og de viderefører arven med sanksjonering og negativ sosial kontroll. Barnehagene må legitimere denne type frihetsberøvelse som noe kulturelt, og de må derfor la slike ukulturer fortsette. Selv om jeg har inntrykk av at både skoler og barnehager ønsker å bli kvitt slikt, har de ikke tilstrekkelig kunnskap om denne type kontroll innvandrere utfører på hverandre, og de vil derfor også være helt passive.
Barna lærer tidlig at friheten ikke er på deres premisser, men miljøets. I flere skoler jeg har holdt foredrag i forteller de om moralpolitiet som sjekker i handlekurven for å sjekke om det er noe haram i kurven. Dersom det skulle vise seg at det er det, får familien som regel beskjed før varene engang er betalt ferdig. Den som sladrer får en mestringsfølelse og følelsen av å være ærbar gutt eller jente. De blir tatt inn i varmen, og skånet for utfrysing av maktherrene.
På mange måter selger disse ungdommene sin integritet for å få litt kjærlighet. Den kjærligheten er begrenset og utløses ofte av svik mot sine venner eller søsken. Ingen liker sladrehanken, og han eller hun må som oftest bare forholde seg til de voksne han eller hun stadig rapporterer til.
Dobbeltlivet stoppet med min generasjon
Hva kreves det egentlig av den enkelte for å bryte ut av vanene som tvinger folk til løgn og underkastelse? For min del krevde det å bryte ut av hele det somaliske miljøet. Det krevde at jeg tok noen meget kontroversielle valg som skulle føre til et liv utenfor felleskapet. Mine barn skulle aldri måtte skjule sin kjærlighet for svinepølse eller felles bursdager der barn leker sammen i harmoni. Slik de faktisk bør. Det krevde selvsagt at jeg til enhver tid måtte forsvare deres rett til å spise det de ønsket, eller beholdt sine kjønnsorganer. Omskjæring av guttebarn i Norge er ganske utbredt blant muslimer og jøder, og dette med å stå imot lemlestelse av mine gutter tre hele ganger har vært med på å styrke miljøets motstand og forakt for mine valg.
Miljøet er uansett bare opptatt av å kontrollere sine medlemmer og hva de foretar seg. Disse miljøene er ofte preget av følelsesmessig bånd mellom medlemmene. De er på følelsesnivå der både æren og religionen skal forsvares mot ytre krenkelser. Det er den sosiale kontrollen som holder disse samfunnene sammen, og dersom maktherrene føler at de ikke har tilstrekkelig kontroll over sine medlemmer tyr de til hån, sladder og utestengelse.
Det hender også at frustrasjonen flyter over, og liv går tapt. Såkalt æresdrap der gjerningsmennene har en irrasjonell oppfatning om at offeret har ødelagt familien eller klanens ære. Studier har tidligere vist at det årlig begås over 20.000 æresdrap på verdensbasis, men dette er bare registrerte tall. Mørketallene kan være langt større. I Norge har vi også hatt æresdrap, og det vil uten tvil komme mange flere. Det verste disse miljøene vet er kunnskap og opplysning.
Vi må informere om slikt. Det bidrar det til økt kunnskap om miljøets kontrollmekanismer. Hvem vet, kanskje blir muslimske gutter og jenter også fri en dag. Vi lever tross alt i verdens beste land.