Det finnes faktisk folk i Sverige som ser hva som skjer, og kan også forklare årsaken til at det skjer. Dokumentarfilmen: A Swedish Elephant – En samtidsskildring av dagens Sverige – gir oss et godt innblikk i vårt naboland Sverige, og hvorfor det har blitt sånn.
Filmen hadde premiere 3 juli 2018 under Almedalsveckan, den svenske Arendalsuka. Den har blitt vist på kino i et begrenset omfang, og da svensk TV ikke ville vise filmen, ble den lagt ut på Youtube. Den har blitt finansiert gjennom crowdfunding, og hadde et budsjett på 300 000 svenske kroner. Den kunne godt ha vært laget her hjemme, det er mye likt, men kanskje ikke så ille her riktig ennå. Filmen er lang, og omstendelig, den er på hele 2 timer og 30 minutter. Men den kan anbefales.
Sverige var engang en stormakt, som endte opp å bli et lite land langt ute periferien. Men de føler seg fremdeles som et foregangsland, et ideal for resten av verden.
De ser på sin kultur som et internasjonalt forbilde, men ingen klarer å definere hva som er svensk kultur bortsett fra midtsommernatt, selv svenske kjøttboller er fra utlandet.
De har endt opp med å skamme seg over sin egen kultur og lovpriser andres.
Sverige er på topp i verden som det mest sekulære og demokratiske, men så kommer det folk fra andre land, og deres mentalitet er helt forskjellig. Sverige var først ute med individets rettigheter og fremmer individualisme. De har kjempet imot religions- og klanmakt, men da det kom til Sverige så ble det feid under teppet av skyldfølelse og konsensuskultur.
Det er et aggressivt debattklima.
Kritikk av innvandringspolitikk er rasisme. Det er media som pådrivere, alle som motsier konsensusen blir stemplet som rasister. Dette har skapt en sterk polarisering mellom høyre og venstre, mens flertallet trekker seg langt unna og forblir til den tause majoritet.
Det har blitt en stemning der folk vegrer seg for å si sin mening, de er redde for å bli utstøtt, eller få problemer på jobben. Det har blitt skapt en streng selvsensur.
Velferdsstat er alles bidrag, og når noen ikke gjør det, så mister de andre troen på fellesskapet. Politikere har lukket øynene for problemer, eller fornektet dem. Media vil ikke ta opp saker fordi det kan styrke Sverigedemokraterna. De andre partiene følger etterhvert Sverigedemokraterna, men media konfronterer dem ikke at de har snudd.
Når biler brenner, så viser gamlemedia bilder av biler som ikke brenner.
Journalister har streng selvsensur, de fornekter virkeligheten og skjønnmaler problemer. Om de likevel skriver sannheten så kommer det ikke igjennom. Sannheten møter en mur oppover i systemet. Journalister må tilpasse seg.
Dette har ført til at alternative medier har hatt en enorm vekst.
Gamlemedia har skapt et stort tomrom, de gjør ikke jobben sin og åpner da opp for konkurrenter. Dette har ført til at gamlemedia har begynt å flytte på seg. De tar saker fra alternative medier og gjør dem til sine egne.