Sverige – et land på bristepunktet

Joakim Lamotte er en svensk uavhengig journalist som de siste månedene har hatt mange livesendinger på Facebook fra ulike steder i Sverige.

Modus operandi er å ha med et kamera og forsøke å snakke med så mange ulike mennesker som mulig.

Han diskuterer ikke så ofte, men stiller spørsmål og lar folk svare uten særlig avbrytelser. Han trekker enormt mange seere – den siste sendingen fra Sätra i Gävle har i skrivende stund blitt sett av nesten 270.000.

Historiene vi hører fra Sätra er tragiske men velkjente. Mødre forteller om barn som blir ranet og banket opp. En gravid kvinne får kastet steiner store som knyttnever på sin gravide mage, slik at hun må inn på sykehuset for å sjekke om fosteret har det bra. En mor forteller om sin 13-årige datter som ble seksuelt antastet og banket opp. Overgrepet ble filmet av overvåkningskamera, politiet har navn på gjerningsbarna (årets nyord?). Ingen har vært anholdt – ingen blir straffet. Dette noen få av historiene vi får høre.

Å bli kalt hore er dagligdags. Trusler om at man skal slaktes, drepes, voldtas er ikke uvanlig. Svenske barn får ikke lov til å gå til sentrum om kveldene, det er rett og slett for farlig.

Å gå på tur med hund på kvelden er en risikosport, da både hunder og hundeeier blir utsatt for steinkasting og kinaputter (hund er et skittent dyr i islam).

Anmeldelser får ingen konsekvenser annet enn mer trusler og utrygghet for de som våger anmelde. Dessuten er de fleste av disse kriminelle handlingene utført av mindreårige, så i verste fall blir det en «fika» hos Socialstyrelsen. Umiddelbart etterfulgt av trusler og nye overgrep mot de som fortsatt orker varsle de impotente svenske myndighetene.

Blant innvandrerbefolkningen – da særlig i de utsatte områdene – er politiet «fienden». Det er forbudt å snakke med politiet. Konflikter løses innad. Politimyndighetene har ingen kontroll på situasjonen. Imamene og de lokale gjengledere står for justisen. Omtrent på den måten vi ser feires som fremskritt i Kristiansand.

Dette tilsammen fører selvsagt at en hel masse kriminalitet ikke blir anmeldt. Så kan Löfven stå på TV og si at kriminaliteten går ned. Og en samlet svensk (og norsk) venstreside lar seg lure.

Alt dette er ille nok – men ikke det verste.

For slike problemer KAN løses. Det finnes løsninger. Men disse løsningene krever for det første riktig politisk vilje til å først bli enige om hvordan situasjonen faktisk er, og deretter at man enes om tiltak – da mener jeg ekte tiltak – som har en viss mulighet til å lykkes. Det må bli slutt på nye «integreringstiltak» og «fritidsklubber» som har vist seg totalt mislykket i minst 40 år.

Det finnes nesten ikke håp for politiske løsninger. Sverige risikerer et politisk kaos uten like etter valget søndag 9. september. En politisk løsning kan nesten avskrives som helt urealistisk.

Men selv om man skulle på mirakuløst hvis klare å finne politiske løsninger med håp om å gjøre en forskjell, så er ikke dette tilstrekkelig.

Man trenger støtte og tillit av en noenlunde samlet befolkning.

Det er akkurat her Lamottes livesending er på sitt mest skremmende.

I starten forsøker man seg på samtaler og dialog, men allerede etter få minutter er området rundt fult av barn og ungdom i vanlig positur: hette e.l. som dekker ansiktet, jentene i sin vanlige tildekning. Selvsagt med noen positive unntak. Svenskene ser motløse og opprørte ut. De ser ut som mennesker som vet de ikke har noen å be om hjelp.

Så det blir ingen dialog. Det utarter seg, det skrikes, det anklages og unnskyldes og ingen prater med hverandre. Lamotte får skylden for problemene fordi han rapporterer om de (et velkjent triks i boka). De færreste orker vel å se hele videoen – men ta deg tid til å se fra ca 35. minutt.

Det er trist og si at jeg sliter med å se hvordan dette kan ende godt for Sverige, uansett hva resultatet blir i søndagens valg.

Video fra Lamotte sin livesending i Sätra, Gävle