Det svenske valget var en triumf for Sverigedemokraterna. De etablerte massemediene hevder selvfølgelig at Sverigedemokraterna nærmest tapte valget, men det er galt. Sverigedemokraterna har gjort et brakvalg og lar seg ikke lenger holde utenfor. En langt mer realistisk asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk vil presse seg frem. Hundretusener av svensker har stemt på Sverigedemokraterna – og sannsynligvis reddet sitt land – til tross for at de lever i en totalitær stat der folk med «gale» meninger forfølges. En historisk parallell til dette er det italienske parlamentsvalget i 1948.
Mange regnet med at kommunistene, som hadde hundrevis av ordførere, kontrollerte lokaladministrasjonen mange steder og behersket fagforeningene, ville vinne det italienske parlamentsvalget i 1948. Før valget lanserte kristeligdemokratene imidlertid parolen «Gud ser hva du stemmer på; det gjør ikke Stalin». Parolen gjorde åpenbart inntrykk på de katolske italienerne, så kristeligdemokratene gjorde et brakvalg og etablerte sitt politiske hegemoni. Noe liknende må ha skjedd i Sverige.
Sverigedemokraterna har vært demonisert som høyreekstremister, rasister og fascister. Folk som har blitt avslørt som tilhengere av partiet, har mistet jobben eller blitt kastet ut av fagforeninger. Mange har utvilsomt kviet seg for å fortelle ikke bare venner og kolleger, men selv sine ektefeller og andre nærstående personer at de vurderte å stemme på Sverigedemokraterna. Kanskje har folk ikke engang villet innrømme sin sympati for Sverigedemokraterna for seg selv? Massiv demonisering er egnet til å fremkalle skyld og skamfølelse – tenk å gjøre noe så uhørt som å stemme på folk som politikere, prester, lærere, kulturpersonligheter og massemedia forteller at er rasister og fascister.
Overlatt til seg selv og sin samvittighet i valgavlukket – på samme måte som italienske velgere var overlatt til seg selv, sin samvittighet og Gud – har vanlige svensker imidlertid måttet spørre seg hva slags Sverige de ønsket å etterlate til sine barn og barnebarn. Et Sverige som minnet om det trygge landet de var vokst opp i? Eller et Sverige som minnet om Kosovo, Tyrkia eller Iran? Og i denne situasjonen har hundretusener stemt på Sverigedemokratene – selv om det kanskje betød at de har måttet lyve selv til sin ektefelle om hvilket parti de har stemt på.
Selvsagt ville det ha vært bra om flere hadde stemt på Sverigedemokratene. Vi bør imidlertid ta av oss hatten for de hundretusener av svensker som har stemt på partiet til tross for at de lever i en totalitær stat der befolkningen hjernevaskes. Hvem vet hva vi selv hadde stemt på dersom vi hadde vært utsatt for den type hjernevask, propaganda og forfølgelse av annerledes tenkende svenskene har måttet utholde i årtier.