Hvorfor er de intellektuelle så tilhengere av brutale ideologier? Nå for tiden er det islam og brutal feminisme og sensur som er populært. Men at de intellektuelle elsker brutale ideologier, er ikke noe nytt.
I boken «Intellectuals and society» av Thomas Sowell kan man på s. 236 lese at de mest grusomme at Hitlers utslettelsesbataljoner besto av universitetsprofessorer og lærere. De intelletkuelle har digget alle slags brutale ideologier opp gjennom tidene: Mao, Stalin, Mussolini osv. osv. I Kambodsja hvor mellom en tredel og en femtedel av befolkningen ble utslettet var det åtte ledere som sto i sentrum for dette. Disse bestod av fem lærere, en økonom, en offentlig tjenestemann og en universitetsprofessor.
Hvorfor er de intellektuelle så svake for brutale ideologier?
Jeg har min egen teori. De intellektuelle er mislykkede. De er på hevntokt. Mot de normale. Mot folket.
Når vi mennesker vokser opp så ønsker guttene å bli sunne og barske og normale. Jentene ønsker å bli søte og pene og hyggelige. Men for noen så går ting galt. Det fungerer ikke. De får ikke jenter eller de får ikke venner. Så det å bli intellektuell er alltid en plan B. Ingen gutter ønsker egentlig å bli intellektuell.
Gutta ønsker å være sunne og barske. Friske og sterke. Ha en vanlig jobb. Finne en vanlig jente. Bygge et hus. Gjøre og utføre guttedrømmer. Jenter ønsker å finne seg en mann. Få en fin familie. Bygge et hus.
Men ikke alle får til dette. Og da må de gjøre sin egen mislykkethet om til en ideologi. Da er det plutselig alle vi andre det er noe galt med. Da introduseres merkelige kjønn. Da snus vitenskap på hodet. Fordi de intellektuelle får ikke til å fungere i samfunnet. Og i stedet for å akseptere at det er dem selv det er noe galt med så går disse bitre menneskene løs på samfunnet. Og vanlige folk.
De intelletuelle avskyr vanlige folk. De elsker moderne kunst eller opera. All form for snobberi. Som kan bekrefte dem på at de egentlig ikke er mislykkede. Tvert imot. De er overmennesker. Supervellykkede. Det er bare vi andre som ikke har skjønt det.
Gjennom snedige, mentale angrep og en utstudert løgnaktig strategi får de de samme de har tenkt til å forråde til å stemme på dem. De later som om de bryr seg om arbeiderklassen og vanlige folk når sannheten er at de hater dem og forakter dem.
Fordi de har selv blitt utsatt for hat og forakt. Eller, iallefall føler de det slik.
Woody Allen hadde en gang en film hvor han spilte en ond skurk som skulle ta livet av alle menn over 1,60. Dette var humoristisk ment, men det viser hvordan den intellektuelle egentlig tenker. Han hater alt som er normalt og sunt og friskt og ønsker å ødelegge det på alle måter slik at han selv kan trone på toppen. Det er ikke verre enn det.
Alle hans påfunn ender alltid i at folket utslettes. Fordi det er folket han hater. Ikke seg selv.
Derfor elsker han brutalitet. Derfor puster han nå på islams glør. Eller Antifa. Eller voldelig sensur.
Så sånn er det folkens. De intellektue er mislykkede. Å studere seg vis er plan B. Aller helst ville de intellektuelle løpt i skogen på jakt og lek med de andre gutta. Men det gikk ikke slik. Så deres hevn er grusom.
De intellektuelle er farlige. De er fulle av hat. De kamuflerer sitt hat i snedige formuleringer. Men vi må jobbe utrettelig for å avsløre dem.