Torsdag er det 25 år siden palestinernes Yasser Arafat og Israels Yitzhak Rabin trykket hverandres hender foran Det hvite hus. Med norsk hjelp.
I avtalen som de to lederne undertegnet i 1993, heter det at «det er på tide å få slutt på tiår med konfrontasjon og konflikt» og heller «søke å leve i fredfull sameksistens».
– Det skapte et stort håp. Kanskje naivt, men definitivt håp, sier seniorforsker Ghaith al-Omari ved The Washington Institute til nyhetsbyrået AFP. Som ung student var palestineren i Jordan da avtalen ble undertegnet og kringkastet på TV-skjermer over hele verden.
Siden har drømmen om fred i Midtøsten blitt et mareritt. Få ser i dag noen utvei på konflikten.
Bak avtalen lå ni måneder med hektisk tilrettelegging i en svært hemmelig norsk bakkanal.
Oppmuntret av daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg la den nå nyutnevnte FN-ambassadøren Mona Juul, hennes ektemann Terje Rød-Larsen fra forskningsstiftelsen Fafo, daværende statssekretær i Utenriksdepartementet Jan Egeland og senere utenriksminister Johan Jørgen Holst til rette for at palestinske og israelske ledere for første gang møttes ansikt til ansikt.
Oslo-avtalen ble regnet som tidenes suksess for Norge på den internasjonale arenaen og banet vei for norsk deltakelse i en rekke andre fredsprosesser, blant annet i Sudan, Sri Lanka og Colombia.
– Det ble skapt en eventyrfortelling om Norge som et brobyggerland. Men fortellingen er verken korrekt eller sannferdig, sier historieprofessor Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo til NTB.
Hun skapte storm da hun pirket i bildet av en jevnbyrdig fredsprosess. Ifølge Waage var Israel den sterke part i forhandlingene og fikk det som de ville. Det visste de norske nøkkelpersonene, som la til rette for at palestinerne kunne presses til en fredsavtale.
– Lille Norge kunne bare skape den freden som Israel ville ha. Men dette har vært ekstremt upopulært å si. Fortsatt lever eventyrfortellingen i beste velgående, sukker Waage.
På nyåret setter Det norske teateret opp forestillingen «Oslo», som ifølge reklamen er «en sterk fortelling» om hvordan samtale og gjensidig respekt kan løse fastlåste konflikter.
– Hva gjorde suksessen med det norske selvbildet?
– Norge fikk en ledende rolle i internasjonalt fredsarbeid og tilgang til viktige aktører. Det ble også et springbrett for å fremme norske økonomiske interesser.
– Men for palestinerne i Midtøsten ble det ingen fred. Situasjonen har gått fra vondt til verre. De har tapt alt, sier Waage.
Gjensidig anerkjennelse og palestinsk selvstyre var hovedpunktene i Oslo-avtalen. På sikt skulle Israel og Palestina bli to selvstendige land, den såkalte «tostatsløsningen».
Men siden 1993 har antall israelske bosettere i okkuperte områder økt fra 100.000 til over 700.000, mens Israel har gjennomført tre større militære offensiver mot Gazastripen siden 2008. På Vestbredden er den palestinske befolkningen omgitt av mur og piggtråd.
USA regnes som den viktigste brikken i spillet om fred i Midtøsten. Men president Donald Trump nekter å gå med på en tostatsløsning. Derimot tok han i desember i fjor en omstridt beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.
Nylig kuttet han også støtten til FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), og for bare noen dager siden vedtok han å stenge den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLOs kontor i Washington.
(©NTB)