Estetikk er objektivt, og til en viss grad er det målbart. Vi liker symmetri og balanse, både på andre mennesker og på gjenstandene og husene vi omgir oss med. Dette står i kontrast til løgnene vi fores med. Vestens barn oppfostres på løgnen om at skjønnheten er subjektiv, og at alt er relativt. Derfor kan stygt i våre dager passere som pent, og alle er «vakre på hver sin måte».
Har du noen gang tenkt at popmusikk hørtes bedre ut da du var yngre? Det er bevist at populærmusikken stadig blir enklere og mer fabrikert. Tekstene blir simplere og oppfattes ofte som meningsløse. I dag kan alskens realitystjerner og bloggere dyttes inn i et studio, der de synger med sine skrale røster, som så autotunes til det ugjenkjennelige, før musikken blir distribuert. Genuint talent og ekte kvalitet synes glemt. Det verste er etter mitt syn det som har skjedd med arkitekturen vår, og med byene våre.
På Skøyen finnes en bygård, kalt Amalienborg, bygget i en stil vi kjenner godt, lik den man finner andre steder i Oslos indre by, fra 1903. Den har ornamenter å hvile øynene på, og få kan med ærligheten i behold mene at dette er en stygg bygning, i motsetning til mye av det som ligger rundt. Jammen har ikke Ellen de Vibe i Plan-og bygningsetaten åpnet for at denne kan rives, og erstattes med nybygg. PBE mener at bygningen står som et «fragment etter en utvikling som stoppet opp». Den står ikke i stil med sine omgivelser.
Her er det betimelig å minne om at det er omgivelsene som er problemet. Det er de nyere bygningene som bryter mot det gamle, og ikke omvendt. Denne saken illustrerer problemet med dagens byutvikling, som særlig den konservative tenkeren Sir Roger Scruton har påpekt, blant annet i sin dokumentar «Why Beauty Matters».
Dagens arkitektur ligner ikke på noe vestlige land har vært vant med fra gammelt av. Utover 1900-tallet, og særlig etter andre verdenskrig, kom modernismen, som markerte et brutalt skifte fra de prinsippene som har rådet tidligere. Det eneste viktige ble husenes funksjon. Utsmykninger ble fraværende. Det er ikke blitt stort bedre med tiden. Mange av bygningene som oppføres i dag er svært asymmetriske, boksete og monotone. Hvorfor er modernistisk og samtidig arkitektur ofte så grotesk og vulgær?
Fordi radikaliserte arkitekter etter andre verdenskrig ønsket å revolusjonere arkitekturen, og markere avstand til de tidligere tradisjonelle stilene, som de mente representerte kolonialisme og rasisme. Dette er nok et eksempel på et storstilt sosial eksperiment, der man ønsket å segregere massene, og la dem råtne i sjelløse, totalitære betongblokker. Den franske «arkitekten» Le Corbusier foreslo i sin tid å rive store deler av det majestetiske, sentrale Paris, for å erstatte det med monotone, repetetive, totalitære høyblokker.
Den amerikanske arkitekten Louis Sullivan uttrykket det modernistiske doktrinen slik:
Med andre ord skulle man ikke lenger tenke så mye på hvordan bygningene ser ut, men heller maksimere bygningenes funksjon, nytteverdien. Sullivans doktrine er således benyttet for å rettferdiggjøre noen av de verste estetiske forbrytelsene den vestlige verden har sett.
Estetikk er viktig, selv om det ikke er et primærbehov. Vi mennesker er ikke bare styrt av mekaniske instinkter og appetitt. Vi har åndelige og følelsesmessige behov, uansett om man er religiøs eller ateist. Mennesker har funksjonelt «unødvendige» behov, som må tilfredsstilles om livet skal føles verdt å leve. Skjønnhet er en unødvendig, men uunnværlig kvalitet. På grunn av denne sannheten faller de modernistiske funkisarkitektenes mantra på sin egen urimelighet.
Europas vakre byer er i ferd med å erstattes av repetitiv, steril og sjelløs meningsløshet. Vi har nærmest over natten brutt med de estetiske prinsippene som har vært fast forankret i vår kultur i tusenvis av år. Dagens glass- opp betongarkitektur er rotløs, den har ingen historie hos oss, og den er lik over hele verden. Fortsetter vi slik vil det være vanskelig å se forskjell på Tokyo og London i fremtiden. Dagen stjernearkitekter er ikke interesserte i å bygge noe som passer inn med det gamle, tvert imot. De bygger monumenter over seg selv, og desto mer skrikende og sjokkerende, desto mer brutalt, desto bedre for dem.
Arkitektur i Vesten trenger en renessanse. Det handler ikke å bygge slik vi gjorde for hundre år siden, men snarere om å bygge videre på gamle prinsipper, heller enn å fortsette å bryte imot dem. Det handler heller ikke om høydeskrekk, slik By- og riksantikvaren ser ut til å ha. Vi kunne ha bygget vakre høyhus i sten, med søyler og ornamenter, i stil med de gamle bygårdene våre. Antikvarene protesterer i Oslo høylytt mot ethvert forsøk på å reise høye bygninger, kun fordi de er høye, men de har altså tillatt en rekke lavere bygninger å bli oppført, som er akkurat like malplasserte som de moderne høyhusene. Dette handler nemlig om byggestil, og ikke om høyder.
Vi trenger en kulturell oppvåkning i arkitekturen, og vi må knuse myten om subjektiv skjønnhet. Dette vil gå hånd i hånd med de nasjonalkonservative kravene om bevaring av demografi og kulturelle verdier. I våre dager har radikalisme blitt etablissement, og konservatismen er blitt motkultur, og etablissementet gjør alt for å forandre samfunnet til det ugjenkjennelige. Det vil merkes på våre omgivelser, både i form av stygg og repressiv arkitektur, og en kulturelt fragmentert befolkning. Vi må kjempe imot, på alle fronter.