To episoder med det amerikanske flagget i sentrum har fått voldsom oppmerksomhet i USA de siste dagene. Den ene var nyheten om at Colin Kaepernick skulle være frontfigur for Nikes kampanje i forbindelse med 30-årsjubileet for det berømte slagordet «Just do it».
Kaepernick ble superkjendis over natten da han nektet å stå oppreist under avspilling av nasjonalsangen før NFL-kamper. Årsaken var at ikke ville stå opp for det han opplevde som et symbol for et rasistisk land. Hans handlinger ble raskt kopiert og spredte seg blant andre NFL-spillere, og ble en sentral del av den såkalte «Black lives matter» bevegelsen.
USA ble omtrent delt i to i enten de som viste avsky (hovedsakelig republikanere) – og de som hyllet hans handlinger (hovedsakelig demokrater). Så når Nike valgte Kaepernick som frontfigur, blusset denne debatten opp igjen. Nike har opplevd massiv oppmerksomhet, og mange mener det var hele motivasjonen (all publisitet er god publisitet). Men børsen har reagert svakt negativt, for som Michael Jordan en gang skal ha sagt: «Republikanere kjøper også sko».
Den andre episoden handler om den nye filmen «First Man» – som omhandler månelandingen i 1969. Der har de klart å utelate det mest ikoniske øyeblikket i romfartens historie: sekvensen der Buzz Aldrin og Neil Armstrong planter det amerikanske flagget på månens overflate. Dette fordi, ifølge hovedrolleinnehaver Ryan Gosling, at månelandingene ikke var en amerikansk triumf, men et gode for hele menneskeheten. Selv under opptakten til 50-årsfeiringen av en av USAs største nasjonale triumfer er det lov å vise stolthet over nasjonens prestasjoner.
Dette føyer seg inn i stadig nye forsøk fra en stadig mer hysterisk «liberal» venstreside på å forandre eller utviske historien. Statuer av «gamle hvite menn» rives ned hvis de kan finnes skyldige i å ikke følge de aller siste, hyperprogressive idéer. Særlig har det gått utover statuer av kjente personer på «feil» side i den amerikanske borgerkrigen. Sammenstøtene i Charlottesville skyldtes f.eks. at det gikk rykter om at statuen av Sør-Statenes øverste general Robert E. Lee skulle rives. Men også statuen av Columbus i New York vurderer de å rive, siden han holdes ansvarlig for urbefolkningens lidelser. Thomas Jefferson eide slaver og befinner seg vel også i risikosonen. Dette har spredt seg til f.eks. Oxford, hvor en statue av Cecil Rhodes ble fjernet. Forøvrig burde kanskje New York også få nytt navn? Hertugen av York var tross alt involvert i slavehandel.
Dette er et «nåtidens tyranni»: for å kunne godkjenne og respektere en historisk person for store prestasjoner, er det altså nødvendig med en slags moderne inkvisisjon – bare med den latterlige idéen at vi må projisere nåtidens «verdier» langt tilbake i tid. Og verdiene defineres selvsagt av den progressive mafiaen. Dessuten endres de omtrent hvert kvarter: hvem var opptatt av kjønnsnøytrale toaletter for fem år siden?
Er de virkelig så dumme at de tror de kan finne personer fra f.eks. 1700-tallet som var for kvinnefrigjøring, ikke-røyking, homofiles rettigheter og abort?
Jeg tror ikke nødvendigvis de er dumme, det handler om makt: historien er et våpen som kan brukes i kulturkrigen om de postmoderne idéene. Derfor må historien endres eller glemmes.
Dette fenomenet har fellestrekk med de såkalte «trigger warnings» på universitetene, altså at studenter skal advares og beskyttes mot såkalte farlige, skadelige eller «krenkende» tanker og idéer i bl.a. klassisk litteratur, men også i faglitteratur og forelesninger. Det er selvsagt også beslektet med debatten om avkolonialisering av akademia, som vi nylig opplevde her hjemme.
På bakgrunn av mine tanker rundt historie og filosofi må jeg si at dette er skremmende trender som etter min mening kan gjøre det vanskeligere for oss å finne gode løsninger for framtidens problemer.
Historien kan selvsagt tolkes, men den kan ikke endres. Kun fremtiden er plastisk. For å ta riktige valg for fremtiden, må man kjenne sin fortid. For å bli kjent med sin fortid, må man kunne være ærlig mot seg selv og andre. Det gjelder for hver av oss som enkeltmennesker, men også i makroperspektiv for hele nasjoner.
Et eksempel: historikeren Paul Kennedy utga i 1993 boken Foran det 21. århundre, hvor han analyserer historiske trender for å komme med kvalifiserte scenarier for fremtiden (finnes i norsk oversettelse og anbefales sterkt). I et kapittel tar han for seg demografi og migrasjon.
Kennedy konkluderer etterhvert:
«Ut fra de politiske og sosiale spenninger som den relativt begrensede overnasjonale migrasjonen i senere tid har utløst, er det grunn til å være bekymret hvis det skulle komme en massiv flom av mennesker fra et land til et annet. Med tanke på ubalansen i den demografiske utviklingen (…) er det usannsynlig at det ikke vil komme store bølger av migrasjon i det 21. århundret. Den nakne statistikken gir tydelig denne konklusjonen».
Tenk om europeiske politikere hadde vært like klartenkte og tatt sine forholdsregler allerede på 90-tallet? Europa – og fremtiden – hadde sett veldig annerledes ut, for å si det mildt.
Vi må våge å bli kjent med hele historien – også dens mørkeste kapitler – uansett om det er skremmende eller «krenkende».
Det samme gjelder på det personlige etiske plan. Carl Jung har sagt noe om dette som er verdt å fundere på:
«Intet tre kan gro opp til himmelen, uten at røttene strekker seg helt ned i helvete».
Dette er Newtons 3. lov: all kraft har en motkraft. Dette er Jesus som møter Satans fristelser i ørkenen. Dette er taoismens yin og yang:
Vi må tørre å ta innover ondskapen, for å ha muligheten til å forstå hva som er det gode. Vi må forstå historiens mørke, for å ha muligheten til å skape en lys fremtid.
Derfor må de postmoderne idéene nedkjempes.