Kreftsyke Arthur Sandberg og hans thailandske kone Puj.

-Dette er kreftsvulster, jeg har arbeidet som «cancer-doctor» i mange år, og har sett dette før…

Jeg ser at den kvinnelige, thailandske legen kvier seg for å fortelle sannheten. Hun skjelver på hendene når hun snur den store videoskjermen mot meg, som er fra colonoskopien som er gjort en halvtime før.

Det er som å bli overkjørt av en bulldozer; JEG ER ALVORLIG KREFTSYK!

Denne historien starter i Thailand fredag 7. september 2018. Jeg skal forsøke å holde meg til hva som har skjedd i løpet av noen få, men spesielle dager. Og jeg vil holde dette i dagbok-format, slik at ikke vesentlige detaljer forsvinner i kampen om sannhetene.

Sannhetene om baksiden … av  «DEN NORSKE VELFERDSSTATEN»…

Etter hvert vil jeg avsløre noen av etatene – og mest sannsynlig vil jeg gripe «katta i halen» og fortelle om overgrep jeg har vært utsatt for av personer som skjuler seg bak betongmurer og tykke forheng.

Men denne historien, som kanskje blir de siste grublende ord i mitt liv som skribent, starter jeg på Bangkok Pattaya Hospital 7. september. I flere dager har jeg klaget til min kone om sterke smerter i magen, og med tidvis blødninger fra endetarmen.

Det trengs ikke så mange overtalelsesord fra henne før vi sitter i resepsjonen på Pattayas største internasjonale sykehus.

I Norge er det vel knapt noen som vet hva medisinsk ekspertise i «Smilets Land» er, og at ordet «ventetid» på de moderne hospitalene som er bygd opp for og av kapitalsterke personer et fremmedord. Jeg treffer to leger denne dagen. Den første, en ung mann, foretar fysisk sjekk for å finne ut om det kan være «den fordømte prostata`en» som jeg var innlagt på Egersund Privatklinikk for i 2013.

-Nei, sier han – dette er noe annet. Jeg må sende deg til en spesialist som har «veien videre» som sitt spesialfelt.

I løpet av et døgn blir jeg 2 1/2 kilo lettere etter å ha inntatt en blanding av tabletter og et pulveraktig stoff som «romsterer» rundt i magen og tarmene. Det er blitt lørdag 8. september når vi kommer tilbake til sykehuset. Oppe i 3. etasje er jeg ventet… og alt er forberedt på å komme til en diagnose.

Etter lett neddoping inne på en av diagnostiseringssalene, kjenner jeg at «noe» er på vei inn i kroppen. Det hele er over i løpet av noen få minutter.

Selv om jeg i mange år har bodd i Thailand, og levd blant disse forunderlige menneskene, klarer jeg ikke å akseptere det jeg ser; de fire kvinnene som har jobbet rundt meg får et svært profesjonelt drag over sine gjerninger… kanskje de ikke har funnet noe, og at jeg bare kan dra hjem igjen?

Etter en times venting, er det min tur å komme inn til legen som jeg traff for første gang i går.

Etter en kjapp «rekognosering», får hun et bestemt drag over det vakre ansiktet. Hun har gjort presentasjonen så klar at jeg og min kjære kone ikke kan misforstå, trekker frem tre bilder fra innsiden av min kropp, som viser det jeg vel har fryktet.

Tre store svulster, den største er 22 cm lang og kunne ikke vært oppdaget uten colonoskopi. Den andre som er svært ujevn i fasongen, og mellom 12 og 17 cm lang, oppdaget den første legen allerede i går – ved hjelp av en følsom finger rett innenfor det «mytebelagte området» som har forskjellig navn i forskjellige kulturer.

Etter en sammenhengende enetale, tar den kvinnelige spesialisten en «kunstpause» for å gi meg en sjanse til å stille spørsmål.

Jeg ser tårene som renner nedover ansiktet på min elskede kone – som tviholder meg i handa der vi sitter og ser på bildene i ekspertens monitor…

– Slike svulster kan utvikle seg svært fort, eller de kan ligge i «hvile» over noe tid.
Det lyder som om hun snakker inn i et forsterkeranlegg med altfor mye romklang… Jeg ønsker i mitt stille sinn at spesialisten skal gi meg et håp om at hun tar feil.
Men det gjør hun ikke.

-En operasjon av dette er kostbart ved vårt sykehus, minst 5-600 000 Baht. Og det blir alltid en del dyrere enn man regner med på forhånd, men jeg vil gi deg et reellt perspektiv på tingene…

Har du forsikring som kan dekke slike kostnader?