Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget har levert sin 260 sider lange rapport. NTBs hovedkonklusjon er at utvalget ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen mener den rødgrønne regjeringen «i det store og hele» fulgte lover og regler da Norge besluttet å sette inn bombefly i Libya i 2011.
Med uttrykket «i det store og hele» ligger det jo altså at lover og regler ikke til det fulle ble fulgt, men pytt, pytt, noen lovbrudd her og der må man regne med når store gutter skal gå i krig.
Det er få av oss som har noen store forventninger til et slikt utvalg. Slikt nedsettes med lojale insidere som er en del av den etablerte makten. De vil sørge for at faktaene de føler seg forpliktet til å komme med presenteres i en form som kan motsies. Mediene kan ikke forventes følge opp mer enn et par dager. Man får en kommentator til å trykke ut noen uinspirerte «dommer over fortiden». Frank Rossavik er Aftenpostens mann til slikt.
Medienes rolle i å «hausse opp» til krig
Men det er nettopp utvalgets beskrivelse av medienes rolle i å drive frem intervensjonen og norsk deltakelse, som er det mest interessante med rapporten. For de få av oss som faktisk var kritiske den gang i 2011, er ikke medienes rolle som heiagjeng noen nyhet, men det er tross alt noe at også et slikt regjeringsoppnevnt utvalgt, forankret som det er i etablissementet, anerkjenner medienes ansvar og part i opptakten til og forløpet av krigen.
Om perioden opp mot at den norske beslutningen om å delta med bombefly ble tatt 23. mars 2011, skriver utvalget: «I denne perioden publiserte flere norske aviser ledere og kronikker som argumenterte for at Norge hadde et ansvar for å stanse Gaddafis brutale framferd i Libya.»
Motstemmene den gang, som min da jeg fortsatt var NUPI-rådgiver, druknet. Her er det jeg skrev i Dagsavisen 18. mars 2011:
«Det er høyst uklart hva som utvikler seg på bakken i Libya etter at Frankrike & co. nå tyr til militærmakt. En de facto deling av landet er mulig og borgerkrigen kan bølge fram og tilbake i uker, måneder eller kanskje år. Opprørerne vil uansett være oppildnet og styrket. Kanskje er Gaddafi såpass svak at regimet ender med å falle i løpet av kort tid. For Sikkerhetsrådets resolusjon er såpass vag at de utenlandske militærstyrkene kan gå aktivt inn på bakken for å beseire de regimetro styrkene. Militære planer overlever sjelden den første kontakt med fienden.»
Strengt tatt ikke så langt fra det som faktisk utviklet seg i månedene etter at jeg skrev det, om jeg skal få si det selv.
Kunnskapsløshet og krigsiver
Petersen-utvalget skriver: «Det fantes få eksperter på Libya internasjonalt. I NATO var det Frankrike og Italia som hadde best innsikt i Libya-problematikken. Som tidligere kolonimakter og med etablerte kanaler for kontakt med både regimet og opposisjonsbevegelsen i Libya, var det disse to landene, i tillegg til medierapporteringen, som i stor grad formet situasjonsforståelsen både i NATO og i Norge.»
(…)
– Det er utvalgets vurdering at norske myndigheter hadde begrenset tilgang til informasjon og liten direkte erfaring med landet Libya. Det forelå derfor få forutsetninger for å etablere en annen situasjonsforståelse enn den som var framherskende i februar og mars 2011. Norske myndigheter hadde begrenset Libya-ekspertise i embetsverket, og var derfor i stor grad avhengig av informasjon og analyser levert av andre. Det er utvalgets oppfatning at medienes ensidige rapportering fra opprøret [min uthevelse] og utvekslingen av synspunkter med allierte land og innen rammen av NATO var viktige faktorer for formingen av den norske situasjonsforståelsen.
Såpass har altså utvalget fått med seg når de skriver om «medienes ensidige rapportering». Men det var kanskje ikke bare ensidig, men også direkte feilaktig. Her er hva utvalget skriver lengre ned:
– Al Jazeera, Reuters, CNN og BBC rapporterte om luftangrep mot sivile i begynnelsen av mars, noe som i ettertid har vist seg vanskelig å verifisere. I rapporter og analyser er det blitt hevdet at vestlige etterretningstjenester ikke kunne innestå for vurderingene da ryktene begynte å svirre om et nær forestående folkemord i Benghazi i mars 2011. Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier.
Al Jazeera, Reuters, CNN og BBC, ja. Og behørig rapportert videre av norsk MSM.
Det var nettopp disse «menneskerettighetsaktivistene» aka «opposisjonen» mediene refererte og rapporterte om på en «ensidig» måte. Og Petersen-utvalget har helt rett: Mediene bidro dermed til å «hausse opp» trusselbildet. Og grunnlaget var altså regelrett fake news.
Dagbladet
Her hjemme var Dagbladet svært aktive. Noen husker kanskje artiklene om at Gaddafi skulle utstyre sine soldater med Viagra for å voldta kvinner. Den første Viagra-historien i Dagbladet ble skrevet av en mann med navn Kassem Hamadé, kom allerede 10. mars 2011 og omhandlet er horehus som skulle være for Gaddafis menn.
Den neste kom 29. april, Kadhafis soldater utstyres med Viagra. Og 9. juni fulgte avisen opp med denne historien: «Slik var Kadhafis hemmelige potenspilleplan. Despoten fóret sine trofaste menn fra konteinere fulle av Viagra, for å gjøre dem mentalt i stand til å voldta.»
I ettertid har det vist seg at ingen kan bekrefte noen systematisk plan for slike Viagra-motiverte voldtekter. Her er det The Independent hadde å si om saken rett etter at Dagbladets artikler var publisert:
«An investigation by Amnesty International has failed to find evidence for these human rights violations and in many cases has discredited or cast doubt on them. It also found indications that on several occasions the rebels in Benghazi appeared to have knowingly made false claims or manufactured evidence.»
Opprørerne spredte altså feilaktige påstander med «vitende og vilje», og norske medier spredte disse falske opplysningene villig vekk. Men det førte aldri til noen beklagelse fra Dagbladets side. Fake news ble spredt for den gode sak: å styrte en «diktator». Snarere er det i dagens Libya at voldtektene florerer i migrantleirene som er muliggjort av kaoset. Nettopp det kaoset MSM med sine «ensidige» og direkte falske rapportering la opp til.
I norske gammelmediers dekning av Libya-rapporten som ble lagt fram i går er det kun regjeringens handlinger tilbake i 2011 de har fokusert på, og kritisert. Men dommen over dem selv er minst like hard og kan leses i rapportens kapittel 6, som begynner på s. 65.
Når skal vi se MSM kommentere på det?