Legen på Bangkok Pattaya Hospital (BPH) gjorde meg klar over hvilken sykdom jeg var rammet av – og i dag fikk jeg pr. e-post tilsendt analyseresultatene som fastslår diagnosen «cancer», med detaljerte bilder (biopsy).
Turen fra BPH lørdag 8. september er som hentet ut av en spillefilm. Verken kona eller jeg sier ett ord på vei til Sjømannskirken i Pattaya, der jeg vet at jeg treffer venner – og folk som har jobbet med «tilfeller som meg» i mange år.
Den første jeg møter, er diakon Per Kristian som jeg også oppfatter som en venn. Jeg gir ham et kort resymè, sykehusbesøkene og resultatet som jeg har fått i hende i form av skrevet tekst og bilder; min tykktarm har flere svulster av forskjellig størrelse.
-Du må raskest mulig komme deg til Norge, for behandling her i Thailand vil tappe deg økonomisk på rekordtid! Kreftbehandling her, av en «farang» (utlending) er svært dyrt, dyrere enn de fleste kan klare.
-Hva gjør jeg da? Mitt spørsmål virker både unødvendig, og kanskje tåpelig – men Per Kristian er vant til at folk som har fått en slik «dom» mister noe av bakkekontakter den nærmeste tiden etter at diagnosen er kjent.
-Jeg reiser med Thai Airways til Norge i morgen natt, og jeg tror det fornuftigste du kan gjøre er å bestille deg en billett så raskt som mulig.
Vi drar hjem – og jeg kjøper flybillett for meg til Norge. Den er dyr, langt dyrere enn om jeg hadde kunnet bestille den planlagt noen måneder i forveien.
Men jeg får faktisk booket meg på samme fly som Per Kristian – og nå må jeg begynne å tenke på Puj (kona) og «vår» datter som kaller meg «pappa farang»… Alt jeg kan avse av økonomiske midler der og da blir i løpet av søndag overført til hennes konto (bankene i Pattaya holder åpent hver dag).
Søndag kveld kommer Per Kristian og henter meg på vårt bosted – og reisen tilbake til Norge er i gang.
Min kone får ikke være med meg, hennes ektemake gjennom nesten 7 år, til mitt hjemland, fordi det sitter noen saksbehandlere i UDI som manipulerte bort vår rettighet til forlengelse av familiegjenforening i fjor høst.
Fordi hun ikke bar hijab, slik kvinnen som mottok oss ved Kristiansand politikammers utlendingsavdeling hadde, da hun smilende fortalte at ventetida for å få forlenget retten til familiegjenforening i løpet av noen hektiske sommermåneder var økt fra 3 uker til 9 måneder!!!
Vi kommer til Gardermoen mandag morgen ved 6.30-tida, og jeg har valgt å dra til Oslo kommunale legevakt, fordi jeg får anbefaling om enten dette, eller å bli med Per Kristian med leiebilen hans – og en fire-fem timers kjøretur til Kristiansand. Jeg føler meg veldig sliten, og velger å ta toget fra Gardermoen til Oslo S – og derfra videre til Legevakta…
der jeg skal gjennom skjærsilden på nytt… i et helse- og sosialsystem som ser ut til å ha en hovedoppgave; å tilfredsstille sine sjefer for selv å få rykke oppover på stigen…