I Dagbladet reflekterer Magnus Marsdal, leder i Manifest Tankesmie, over årsakene til den økende oppslutningen om det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene, og konkluderer med at det skyldes at de gruppene som opplever økende økonomisk usikkerhet og som er taperne i det kapitalistiske systemet blir innvandringskritiske pga sin egen økonomiske usikkerhet.
Han avviser at det økende antallet innvandrere i seg selv har noen som helst betydning, og finner ingen andre årsaker enn de økonomiske. At antallet innvandrere belaster budsjettene pga liten deltagelse i arbeidslivet, den økende kriminaliteten, økningen i seksuelle overgrep, det økende antallet bydeler med store sosiale problemer, bilbrenning osv avskrives altså uten videre som medvirkende til innvandringsskepsis.
Marsdal bygger på en engelsk undersøkelse, og tar så vidt jeg kan se, alle påstander derfra for god fisk uten å reflektere videre over eventuelle andre faktorer.
Selve kronargumentet til venstreradikale, synes å være at de økende økonomiske forskjellene fører til innvandringsskepsis. Men hva er det egentlig som fører til økende økonomiske forskjeller? Og er det slik at økende økonomiske forskjeller nødvendigvis skyldes at noen tjener mindre og mindre?
Er det ikke faktisk slik at de økende økonomiske forskjellene bare blir større for hvert år pga fagforeningenes enorme makt gjennom lønnsforhandlinger og streiker, der de yrkesgruppene som fra før av tjener mest får de største lønnsøkningene, mens de yrkesgruppene som fra før av tjener minst blir avspist med småpenger? Dette lønnsfastsettingssystemet innebærer at forskjellene er dømt til å øke år for år, og der en ansatt f eks i en kantine, med et sterkt belastende yrke, som i utgangspunktet kanskje tjener 150 kr pr time, kun får noen hundrelapper i tillegg, får høytlønte tillegg i titusenkronersklassen.
Lønnssystemet som fagforeningene tviholder på, dømmer lavtlønte til alltid å forbli lavtlønte, mens de yrkesgruppene som har mye makt å sette bak sine krav, raser ifra i lønn og gapet blir stadig større. Men nevnes dette med ett eneste ord av Marsdal? Nei! Og hvem er det som tviholder på dette systemet med forhandlinger og streiker som om det var arbeidslivets hellige gral? Jo fagforeningene. Men skjønner de selv at dette systemet fører til større og større ulikheter i samfunnet? Nei!
At en undersøkelse fra 2009 viser at arbeidstakere med oppsigelsesvarsel hadde en tendens til i økende grad stemme på SD, er så sin sak, men derfra til å bruke den økonomiske usikkerheten som eneste forklaring på at arbeidstagere stemmer SD, blir å misbruke dataene langt ut over hva det er empirisk grunnlag for. «Har en tilbøyelighet til» er også en svært upresis formulering. Hvor mange gjelder det og hvor stor prosent ble SD-velgere? Og man vet jo ingenting om hvordan disse personene ville ha stemt uten oppsigelsesvarselet. Men Marsdal konkluderer helt uten å reflektere over andre sammenhenger:
«Men årsaken til utryggheten er varsler om oppsigelse som åpenbart ikke skyldes innvandring, men derimot finanskrisa og industrieiernes beslutninger.»
At et oppsigelsesvarsel fører til usikkerhet, er selvsagt, men det er temmelig søkt å mene at den økonomiske usikkerheten er eneste årsak til usikkerhet i forhold til samfunnets utvikling. Helt vanlig logikk vil tilsi at disse arbeidstagerne allerede i forveien ville ha vært nær ved å støtte SD. Jeg tviler meget sterkt på at en person nærmest over natten, pga et oppsigelsesvarsel skifter helt politisk standpunkt.
Marsdals analyse bygger dessuten på tall fra en periode da SD var et meget lite parti. Fra en oppslutning på like under 3% ved valget i 2006, økte de til 5,7% i 2010. At noen har funnet ut at arbeidstagere som i 2009 fikk oppsigelsesvarsel, hadde «en tilbøyelighet» til å støtte SD, sier egentlig svært lite konkret. Her trekkes det konklusjoner som fremstår som spekulative og ubegrunnede. For å kunne si noe sikkert om dette, kreves langt grundigere undersøkelser som kan avdekke hvordan ulike årsaker eventuelt virker sammen.
Gjennom de seneste årene har flere og flere svenske fagorganiserte begynt å støtte SD – det siste tallet jeg så, var ca 20%. Hvorfor har disse blitt SD-velgere mens sosialdemokratene har hatt makten? Har samtlige fått oppsigelsesvarsel, eller lever de i stor økonomisk usikkerhet? Det er svært vanskelig å se at det kan være hele forklaringen. Og det paradoksale er at de økonomiske ulikhetene øker minst like mye under rødt styre som under blått.
Magnus Marsdal peker på skatteletter som nærmest den eneste årsaken til økende økonomiske ulikheter i Sverige, og han nevner altså overhode ikke de store økonomiske ulikhetene som øker jevnt og trutt gjennom fagforeningenes lønnsforhandlinger. Nå vet jeg ikke i detalj hvordan skattelettene ble fordelt i Sverige av den konservative regjeringen som regjerte i åtte år, om det gjaldt bedriftsbeskatning, eiendomsbeskatning, arveavgifter eller vanlig personbeskatning på inntekt, men det som er sikkert, er jo at ingen får noe mindre i lønn av at andre får mindre skatt. En økning i ulikheten i inntekter som følge av skatteletter, betyr altså ikke at noen nødvendigvis opplever større usikkerhet eller bekymring over sin egen situasjon. Å bruke dette som en forklaring på den økende støtten til SD, synes spekulativ. Og hva med de siste fire årene med sosialdemokratisk styre? I disse fire årene har jo SD økt sin oppslutning med nesten 5%! Det kan jo ikke skyldes skattelette! Hvilken økonomisk usikkerhet har disse 5% av den svenske befolkning blitt rammet av som har fått dem til å stemme SD?
Det som derimot kjennetegner disse siste fire årene, er en eksplosiv økning i antallet flyktninger og migranter og en økende åpenhet omkring problemene som knytter seg til den enorme innvandringen først og fremst eksponert av SD, men også ved enkelte journalister og nettsteder, mens f eks sosialdemokratene nesten inntil det siste har blånektet å se problemene i øynene, og har fortsatt sin meningsløse retorikk med å stemple alle som våger å påpeke fakta som rasister og nazister. Men så har altså det skjedd at også sosialdemokratene har våknet til virkeligheten og sett i øynene at det faktisk finnes en grense for hvor mange de kan klare å integrere, og personlig tror jeg dette reddet sosialdemokratene fra et enda større nederlag. Velgere som har stemt på dem i generasjoner, gir dem en sjanse til fordi de har skiftet kurs i det kanskje aller mest avgjørende spørsmålet for svenske velgere – ja, velgere i hele Europa!
Magnus Marsdal konkluderer med å påstå at det nærmest er en bevisst strategi fra høyresiden å føre en politikk som fører til stadig større ulikheter, for derved å skape grobunn for sin egen innvandringsfiendtlige politikk. En temmelig drøy påstand all den tid Moderatene overhode ikke førte noen innvandringskritisk politikk gjennom sine åtte år ved makten – tvert imot, de førte de åpne grensers politikk og var talsmenn for nærmet ubegrenset innvandring. At de skal ha hatt en bevisst strategi for å skape grobunn for stor innvandringsmotstand er dermed meningsløst, og SD har ikke hatt noen politisk innflytelse overhode. Og sammenligner vi med norske forhold, så er det heller ikke noen grunn for å kalle Høyre spesielt innvandringskritisk, tvert imot.
Det paradoksale ved hele denne saken, er at den aller viktigste årsaken til den økende andelen mennesker som lever under fattigdomsgrensen og i stor økonomisk usikkerhet nettopp er den økende andelen innvandrere. Men de støtter i meget stor utstrekning venstresiden, og er blant sosialdemokratenes aller viktigste velgergruppe. Om man skal driste seg til å være like spekulativ som Magnus Marsdal, synes jeg det er langt mer nærliggende å påstå at sosialdemokratene bevisst åpner for stor innvandring for å få flere velgere.
Og at det utelukkende finnes økonomiske grunner for den økende oppslutningen om SD, fremstår som meningsløs og ubegrunnet. Forklaringene må finnes helt andre steder. Det aller mest åpenbare, den enkle og mest sannsynlige forklaringen på SDs oppslutning er simpelthen at ca 17% av Sveriges befolkning synes at det er nok innvandring nå og vil ha ned antallet på nye flyktninger og migranter. Så enkelt er det, men så vanskelig å fatte for den som ser virkeligheten gjennom politisk tilslørte briller. Skal vi tro Marsdal ville ikke SD fått en eneste stemme dersom alle svensker opplevde økonomisk trygghet. Reell motstand mot for høy innvandring finnes visst ikke i hans forklaringsverden.