Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
annonse
annonse

Skavlan og Karianne Solbrække, nyhetsredaktør i TV2, må ha trodd at de hadde gjort et kupp; de hadde klart å få Jimmie Åkesson ned i anklagerstolen. Samboeren til Åkesson, som også er politiker i Sverigedemokratene, satt med partilederen. Lite ante TV2 at de, selv om de nok følte at de var godt forberedt, ville bli grundig avvæpnet i løpet av det kvarteret de forsøkte å pepre Jimmie Åkesson. Først med beregnende «kosespørsmål», dernest med tendensiøse og bisarre anklager.

TV-sendingen må ha gitt et godt inntrykk til mange som ikke har hørt Åkesson snakke før; seere som kanskje mest kjente ham fra å ha lest de fleste mediers nedlatende karakteristikker av partilederen som har mer enn en sjettedel av Sveriges stemmer i ryggen.

Skavlan åpner med å liksom unnskylde sin egen opptreden for tre år siden, da han var den første som intervjuet Åkesson etter partilederens lange sykemelding. Men Skavlan gjør det ikke ved å si unnskyld. Han henviser til at andre var opprørt over at Jimmie Åkesson var på Skavlan overhodet. Ikke et ord om klagestormen til NRK. Hva med et: Gratulerer med valget? SD, med leder Jimmie Åkesson, og blant mange, samboeren, Louise Erixon, som er i en ledende rolle på kommunalt plan, var den store valgvinneren i Sverige.

annonse

Skavlan har satt seg mellom paret. De får ikke sitte ved siden av hverandre, slik kjendispar alltid gjør når de er på helgeunderholdning-tv. De må sitte mot hverandre. Det er et nøye planlagt retorisk grep av Skavlan. Her skal det ikke koseprates, selv om han tilsynelatende begynner med litt pludder. Bare en finte og en pasning til seg selv.

Er Åkesson en god far?

I stedet for å gratulere dem, åpner Skavlan med å stille spørsmål ved parets forhold og deres oppdragelse av barna. Det gjør han ved å la dem fortelle om hvor lite de har sett hverandre i innspurten av valgkampen. Paret svarer åpent, detaljert og ærlig. Det er en tydelig og strålende kjemi dem imellom. Publikum blir sjarmert. I hvert fall blir jeg det, fra en skjerm i Norge.

annonse

Ellers er det interessant hva Erixon sier om at det er vanskelig for andre å holde oppe et bilde av at SD er representanter for forferdelige individer, når man driver politikk i en liten kommune, der alle vet om hverandre. Det avhumaniserende spillet som skjer på riksnivå fungerer ikke i sammenhenger som er så små at man må se hverandre i øynene og samarbeide for lokalområdets beste.

Skavlan vil snakke om Erixons mor. Han spør selvsagt ikke direkte, men lar Erixon fortelle om hvorfor hun ble fascinert av SD. Han vet godt svaret. Skavlan er ikke interessert i å følge opp resonnementet hennes om en samfunnsengasjert familie med en mor som først var medlem av Kristdemokratene. Ikke et spørsmål om hvorfor moren skiftet parti. Han stopper Erixon så fort hun har nevnt moren, som satt på det svenske stortinget, lar henne snakke litt til, men vil selvsagt tilbake til moren.

For her er det en personlig skandale. Åkesson snakker ikke med sin svigermor. Noe han svarer ærlig og godt på. Skavlan er nøye med å kalle Erixons mor for Åkessons svigermor og hans sønns mormor. For de som har tungt for det: Åkesson og Erixon er en dårlig familie, i følge Skavlan. De har ikke samhold. Og det er barnet som må lide.

Skavlan finner igjen sin egen pasning, avbryter Erixons utlegning og spør Åkesson hvordan han kan være så dårlig i dialogen med svigermoren, siden han i valgkampen har sagt at man må prate med alle. «Skal du ikke prate med din sønns mormor?» spør han midt i Åkessons begynnende svar. Han skal skamme seg, må vite. Åkesson må være den eneste mannen i Skandinavia som har et problemfylt forhold til sin svigermor.

Åkesson svarer godt. Som alltid. Han er ærlig. Det han nok ikke er ærlig på i intervjuet, er hva han må mene om Skavlan og hans metode. Men ved å la Skavlan «holde på» vises den trangsynte og ordmilitante venstresiden, som Skavlan representerer, tydelig. Han avbryter oftere og oftere utover i – ja hva skal man kalle det? Forestillingen?

En politiker svarer for landet, ikke det personlige

«Men når det handler om ansvar for landet, så får det jo konsekvenser for alle som bor her,» sier Åkesson. Hans personlige dårlige forhold til svigermoren, uansett hva man måtte mene om det, får ingen konsekvenser på riksbasis. Igjen blir Erixons kommentar om lokalmiljø og riksmiljø noe man tenker over. Hvilket spill er det egentlig som foregår? Åkesson går så langt som å kalle seg selv smålig. Hvor mange politikere gjør det? Kudos, Åkesson. Det er ikke mange som deg!

Säpo-beskyttelse er neste agenda i Skavlans plan. Han vil vite hvordan det er å måtte leve sånn resten av livet. Paret forteller, men spiller ikke offerkortet. De sier at de har innsett at livet er sånn nå. Også for sønnen deres. Erixon problematiserer det. Skavlan nikker grådig. Men hun angrer ikke. Aksepterer det. De sjarmerende og personlige eksemplene hun kommer med om konsekvensene av et liv med konstant beskyttelse forblir i smilet mellom paret. Det blir ikke fanget opp av Skandinavias mest berømte TV-vert.

annonse

Skavlan sitter med trumfkortet sitt. Venter til paret har et øyeblikk med stillhet, spør så: «Hvordan er det for sønnen deres, da?» Åkesson forteller, med et ekte smil, hvordan sønnen tror at alle har en SÄPO-bil. Hvordan sønnen oppriktig spør venner hvor deres SÄPO-vakter er. Salen ler spontant.

Lille Skavlan begynner å slite

Skavlan sliter med å ta over rommet igjen. Stotrer litt, vektlegger at det ikke bare er paret han har separert mellom egne dårlige spørsmål, hans egne gjester, som behøver beskyttelse. Han spiller offerkortet. Han har tapt. Han snakker om seg selv; sier at om man stiller Åkesson noen «feil» spørsmål, så må man også ha politibeskyttelse.

Åkesson kunne ha reist seg opp der og da, sagt: «Herr Skavlan, jeg har ikke flere spørsmål, og ingen svar.» Eller som det heter i amerikanske tv-serier: I rest my case. Men han er høflig og imøtekommende med den besatte Skavlan. Duller litt med ham. Gir ham litt rett. Slik at Skavlan kan føle seg litt bedre igjen. Skavlan burde ha lyttet til Åkessons tanker om alles ansvar for et polarisert ordskifte. Det gjør han ikke. Han avbryter, gang på gang. Må skyte alle poengene på blokken han ser ned på, og det helst før reklamepausen.

Skavlan er ikke lenger interessert i å stille spørsmål til den veltalende, vakre og sjarmerende Louis Erixon. Hun har utspilt sin rolle for ham.

«Vi uttrykker meninger som skiller seg fra det venstreliberale etablissementet, som alle de andre partiene er en del av,» sier Åksson, legger til, med et smil, «du og andre i mediene og kultureliten.» Skavlan sitter klar til å parere. Venter. «I den konteksten, så er det veldig kontroversielt, og da blir det polariserende,» innrømmer Åkesson. Så finner Skavlan en mulighet: «Men du må jo være enig i at iblant så er dere ganske ekstreme også!» Der er debatten låst. Resten handler om at Skavlan må få det siste og beste ordet.

Lille Skavlan leser opp Mattias Karlssons famøse kommentar om seier eller død, gjør seg dum og leser med litt dårlig svensk uttale. Mannen som har ledet talkshow for det svenske folk i en generasjon. «Jeg vet man skal kunne flytende svensk for å være svensk,» sier Skavlan. Salen ler. Åkesson takler det bra, smiler, roser lille Skavlan. Skavlan svarer med å si at Åkesson kan kaste ham ut. Hvor da? Ut av Norge? Skavlan er ikke svensk statsborger.

Skavlan er ikke interessert i svarene han får som journalist

«Ja, det er jo sant,» svarer Åkesson rolig om uttalelsen til Karlsson. Det blir stille. Skavlan agerer sjokkert, sier at dette er en type tale man holder i krig. Åkesson parerer rolig, han vet han har vunnet mot den rabiate, men populære TV-verten. Snakker litt om 50-årsjubileet for 68-ernes (feilede) overtagelse av meningsverden. En filmregissør et sted i Tv-Norge må ha reist seg begeistret fra sofaen og kommentert Skavlans minespill. Det er ubetalelig (fra 10:29 i videoen).

Nå skal Jimmie tas! Åkesson svarer godt når han sier at det hele er et svar på et polarisert klima. Men Skavlan gir seg ikke, mener Åkesson bidrar til polariseringen. Åkesson mener at å slåss for nasjonen holder nasjonen sammen. For Skavlan er det bare ham selv og Jimmie her nå. Seier eller død. Ingen samboer, som sitter og lytter.

Så viser Skavlan, for hele TV-skandinavia, U2 sangeren Bonos uintelligente, uinformerte og patetiske skuespill der sangeren viser nazihilsen og «roser» Åkesson fordi demoner og djevelen jobber gjennom ham. Det blir for dumt. Det gidder jeg ikke å kommentere. At Skavlan synes det er greit å vise i beste sendetid, sånn for å «refse» Åkesson, det får stå for hans egen regning.

annonse

Skavlan vil ha Åkesson til å si at han er nazist. Hverken Åkesson eller samboeren gir Skavlan den energien Skavlan tror han fortjener. De kunne ha sagt at den svenske statsministerens bestefar var nazist og lagt debatten død. Men de er større enn lille Skavlan. De lar ham holde på. Skavlan skyter med vannpistol. Sårene tørker fort.

I den ladningen forsøker Skavlan å latterliggjøre Åkesson fordi han har svart dårlig på en quiz om svensk historie. Åkesson avvæpner situasjonen godt. Så er det media som er Skavlans siste kule. Igjen får Skavlan direkte og ærlige svar. Avvæpnende svar. «Synes du at den etablerte pressen i Sverige er fake news?» spør Skavlan til slutt, alvorlig og intenst. Åkesson smiler, men nøler ikke med svaret. «Ja, i stor grad, absolutt.»

Skavlan får ikke det han vil ha; en type motstand han gjenkjenner. Han kan ikke gå videre ned på blokken han har forberedt sammen med Solbrække. Det finnes ikke logiske oppfølgingsspørsmål. Han er avvæpnet. Men lillegutt må ha siste ord: «Takk for at du kom tilbake,» sier han.

Mon tro om Gunnhild Stordalen blir grillet like heftig neste uke?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon