Da Berlinmuren – «Skammens mur» – falt 9. november 1989 falt også dens symbolske betydning. Kald krig, politisk og militær deling av Europa, spionvirksomhet mot alt og alle. Dette var også slutten for det beryktede og supereffektive hemmelige statspolitiet Stasi, med sine 100.000 fast ansatte og 500.000 angivere. Sannsynligvis det mest effektive overvåkingssystem i historien.
Forbundsdagen vedtok en egen lov om Stasi-arkivet slik at tyske borgere kunne få adgang til dokumentene. De høysensitive arkivmappene skulle endelig bli frigitt. Mange historikere så også frem til dette. 180 reolkilometer med viktige dokumentasjoner kunne fortelle mye om den kalde krigen.
Mange tyskere fant sine egne mapper og var sjokkert over angiveri fra naboer, venner og familie. Når det kommer til informanter og agenter som var aktive i Stasis tjeneste utenfor DDR, har det ikke vært like enkelt. Noen har åpenbart ønsket å hindre innsyn gjennom alle disse årene.
På et eller annet tidspunkt under kommunismens oppløsning greide CIA å sikre seg Stasi-arkivet med navnene på alle agenter og informanter utenfor Øst-Tyskland. Eksakt hvordan dette skjedde vet man ikke.Men bakteppet er forvirringen og kaoset da Sovjetunionen kollapset i 1992.
Denne delen av arkivet som består av mikrofilmet kartotekkort blir kalt Rosenholz-filene og befinner seg altså hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA. Av en eller annen grunn er det sperret for innsyn.
Høyre-politiker og tidligere stortingsrepresentant Anders B. Werp har vært pådriver i Stortinget for å få åpnet materialet for forskere, presse og allmenhet. Han er fortsatt interessert i dette sier han, men i dag er han statssekretær og kan derfor ikke gjøre noe mer med saken.
Justisministrene Grete Faremo, Knut Storberget og Anders Anundsen ble alle anmodet om å få arkivet som omhandler Norge sendt over fra CIA til norske myndigheter. Kanskje ble det jobbet med saken. Men ikke noe skjedde.
Justisminister Anders Anundsen uttalte seg optimistisk i en artikkel i A-Magasinet 16. juni 2014: – Det er vanskelig å vite hvor lang tid det kommer til å ta å få materialet til Norge. – Men vi skal ha en nær og tett dialog med CIA.
Journalist i Aftenposten, Ingrid Brekke, har også vært en aktiv pådriver, og skrev en artikkel i A-magasinet 15. juni 2014 om Rosenholz-filene med denne overskriften: «Nå kan vi få vite hvem de norske Stasi-agentene var. 30 nordmenn spionerte for DDR. Nøkkelen til gåten ligger hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA.»
Ingrid Brekke skriver i en mail 17/8 at situasjonen fortsatt er uløst: «Det er CIA som sitter på nøkkelen til Norges tilgang på denne informasjonen. Den norske regjeringen (v. Justisministeren) ba om innsyn og fikk avslag. Det skrev vi om da det skjedde. Grunnen til at vi ikke har skrevet mer, er at jeg ikke ser hvordan det går an å gå videre, det er ingen endringer i situasjonen. Det er frustrerende at det er sånn, og det kan jo hende CIA endrer linje om noen år.»
Norge er undervurdert i Stasi-sammenheng forteller den tyske statsviter og Stasi-ekspert Helmut Müller-Enbergs. Han har selv avdekket betydelig østtysk aktivitet i Norge. Overraskende mye informasjon om norske militære og politiske forhold fant veien fra Norge til DDR.Rosenholz-papirene navngir nordmenn som jobbet for DDRs hemmelige politi. Dokumentasjonen vil gi oss kunnskap som gjør at historien må skrives om, tror Stasi-eksperten.
Hvorfor er det så stille om arkivene i dag, så mange år etter Berlinmurens fall? Jeg tror forklaringen er enkel og slik historikeren Nikolai Brandal forteller til Aftenposten 27. september 2011: Man ønsker ikke å avsløre sine venner. Tidligere Stasi-informanter i Norge er fortsatt synlige aktører i det norske samfunnsliv. SV-ere, Ap-folk, akademikere og journalister antas å være blant de skjulte Stasi-informantene. Strafferettslig vil sakene etter så mange år trolig være foreldet, men av hensyn til å kunne forstå den kalde krigens metoder, strategi og kynisme må vi få dokumentene til Norge.
Kanskje justisminister Tor Mikkel Wara er handlingens mann for å finne en løsning i den fastlåste saken? Et eller annet sted i departementet kan han finne tilbake til en eller flere tråder som forgjengerne har sluppet, og som leder til nøkkelen – hos CIA.