Fremskrittspartiet har til stadighet blitt møtt med beskyldninger om rasisme og innvandrerfiendtlighet, da de ønsker å føre en restriktiv asylpolitikk. Likevel har partiet flere politikere med innvandrerbakgrunn. En av dem er Judith Horntvedt fra Asker FrP. Hun møter Resett for en liten prat om henne selv, samt noen av hennes politiske standpunkter.
Horntvedt er opprinnelig fra Zambia, og kom til Norge i 1997. Hun er sprudlende, blid og fargerik. I tillegg er hun svært opptatt av å ta ansvar for egen lykke, og at det skal lønne seg å yte en innsats.
– Det var jo innvandringspolitikken som først og fremst appellerte til meg hos FrP, samt dette med et kristent verdisyn, og at man har en holdning om at det er viktig å ta ansvar for egne valg, at det skal lønne seg å jobbe. Det var disse tingene som «fanget» meg. Jeg er innvandrer selv, og hvordan kom jeg meg dit der jeg er nå? Ved å selv ta ansvar for å jobbe og integrere meg i det norske samfunnet, forteller Judith Horntvedt.
Hun forteller at mange er positive til hennes egeninnsats for å bli en del av Norge.
– Det jeg derimot har fått negative tilbakemeldinger på er at jeg valgte FrP. Det kreves en rak rygg for å innrømme at man er enig med FrP. Enkelte lurer på hvordan jeg kan velge et rasistisk parti. Så har jeg imidlertid møtt mange flotte mennesker i partiet som setter pris på meg. Min hudfarge er ikke noe tema i partiet, slår hun fast.
– Jeg opplever venstresiden som rasistiske i den forstand at de tror at de som kommer fra Afrika ikke er i stand til å ta vare på seg selv, men det er vi altså. Vi må stilles krav til. Vi må ta ansvar. Vi er ikke i ustand. Jeg er i stand til å ta vare på meg selv, og har aldri måttet være sosialklient. Jobbene finnes, men man må gå ut og snakke for seg. Også må man oppsøke nordmenn for å bli en del av det sosiale i samfunnet. Har man viljen, og ser det positive i samfunnet, så vil man elske Norge. Det er mye vakkert i dette landet, og virkelig et fantastisk folk, sier Horntvedt
Hun vil føre en langt mer restriktiv innvandringspolitikk enn den som gjelder i dag, og betoner blant annet at flyktningstatus er noe midlertidig, og at det ikke er meningen at denne typen innvandrere skal bli boende permanent. De innvandringsliberale argumentene om at det er galt å sende barn med venner og tilknytning i Norge ut av landet syns hun ikke noe om. Familier flytter jo hele tiden, og tar med seg barna, som må finne nye venner på et nytt sted. Hun påpeker at dette ikke er et tema for debatt.
– Flyktninger må sendes hjem med en gang det er trygt for dem. Kriminelle utlendinger skal ut. Flyktningstatus skal automatisk sperre for å få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap, det er ikke meningen at flyktninger skal bli boende her permanent. Vi har plikt ifølge internasjonale konvensjoner om å ta imot flyktninger, men vi har ikke plikt til å gi dem langvarig opphold utover perioden det ikke er trygt i hjemlandet. Det er ikke sikkert at alt det jeg sier nå er hundre prosent FrPs politikk, men dersom jeg får innflytelse, så vil jeg jobbe for dette, opplyser Horntvedt.
Som så mange innvandringskritikere er hun opptatt av en mer restriktiv politikk for familiegjenforening.
– Man må stramme inn på familiegjenforeningen. Man må kunne forsørge de man henter hit. I dag ligger inntektsgrensen for lavt, og det er for mye usikkerhet knyttet til om man kan forsørge familien i fremtiden, sier Horntvedt og legger til:
– Vi må begynne med hardere tak nå. I USA har de ikke disse generøse støtteordningene, og der klarer innvandrerne seg mye bedre. Inntektsgapet og ledigheten er relativt sett lavere i USA enn i Norge. Det er velkjent at somaliere er bedre integrert i USA enn i Norge.
Horntvedt presiserer at man må øke utdanningsnivået hos de innvandrerne som skal få bli her i landet.
– Vi ser i dag at det er mange innvandrere blant hjelpepleiere, sykepleiere og leger. At de jobber og bidrar, ingenting er vel bedre enn det. Likevel har mange innvandrere fra enkelte geografiske områder ofte lavere utdannelse og lavere yrkesdeltagelse enn nordmenn, og de som jobber er ofte sysselsatte i utsatte yrker. Forskningen viser at folkehelsen er dårligst blant de med dårlig utdanning og de som driver med manuelt arbeid, og her er innvandrere overrepresenterte. De må øke sitt utdanningsnivå, og de må i jobb dersom vi skal forbedre folkehelsen, konstaterer hun.
Horntvedt mener det er alvorlig at så mange av de som innvandrere til Norge er menn. Dette synes hun er risikosport.
– Noe annet som er problematisk er den høye andelen menn blant innvandrere. Fra et folkehelseperspektiv vil det lede til mer depresjon og en svekket følelse av verdighet hos menn, som i sin tur leder til mer aggresjon, vold og kriminalitet.
– Hva skal vi gjøre for å øke sysselsettingen blant de med bakgrunn fra Afrika?
– Hovedårsakene til at det er vanskelig å få folk i jobb er språklige utfordringer og lav utdanning. Dette kan vi ordne opp i politisk. Det er imidlertid vanskeligere å gjøre noe med kulturen deres. Ifølge instituttleder Katrine Fangen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO foretrekker eksempelvis somaliere å motta sosiale stønader fremfor å jobbe i et lavstatusyrke. Hvorfor vaske toaletter når du kan motta titusenvis av kroner månedlig og sitte hjemme og se på såpeoperaer midt på dagen? Videre kommer de fra et samfunn der kvinner ofte er husmødre, og de tar med seg dette synet til Norge, sier Horntvedt.
Hun har selv tatt ansvar, og skaffet seg et nettverk i landet, som siden har hjulpet henne gjennom tøffe tider. Dermed har hun blitt en produktiv medborger, og full av selvtillit og pågangsmot.
– Jeg var heldig og fikk støtte fra min norske eksmann som jeg har to barn med. I tillegg møtte jeg et ektepar her i Norge, som er blitt mine norske foreldre. De har vært med meg til Zambia, og de har støttet meg hele veien. Eksmannen min støttet meg gjennom utdanningen, og pushet meg til å være selvstendig. Nettverket og selvtilliten jeg fikk av jobb og utdanning hjalp meg gjennom den tøffe tiden rundt skilsmissen, sier Horntvedt.
Hun forteller Resett at hun er fryktløs, og rede til å yte mye ekstra innsats for sitt nye hjemland.
– Jeg ble gift igjen med min Petter Horntvedt. Det å kunne dele på ansvaret med min ektefelle gjør det mulig for meg å gjøre mer av det jeg vil, blant annet i politikken. Petter er fantastisk. Han er med meg, og skaper mye trygghet. Jeg bare vokser og vokser, og det er ikke måte på hva jeg vil gjøre for Norge. Jeg har ingen frykt.
Da Judith Horntvedt kom til Norge, jobbet hun hardt fra første stund, hun vasket, og hun gikk på arbeidsformidling og jobbet i klesbutikk og som barnehageassistent. Så tok hun kveldsgymnas i Tønsberg, og omsider kom hun inn på sykepleien. Så har hun jobbet på Ahus, på Aker sykehus og på legevakten, samt innen primærhelsetjenesten. Nå jobber hun på Gullhella omsorgs- og aktivitetssenter i Asker. Hun er også engasjert i veldedighet, og mener frivillig arbeid kan være en flott inngangsport inn i det norske samfunnet. Nå studerer hun også til mastergrad.
– Så har jeg bygget en skole i Zambia. Jeg har grublet mye på bistand, og Norge sløser mye penger på korrupte systemer, og pengene kommer ikke frem. Da er det bedre å gjøre noe selv. Alle pengene jeg samler inn går til barna.
Judith Horntvedt har mye på hjertet, og brenner for mange ulike saker, alt fra bedre mat ved norske institusjoner, til rusomsorg, barnehager, fjerning av plast i havet og samferdsel. Hun ønsker dessuten en offensiv politikk for bevaring av norsk kulturarv, og bedyrer at hun vil være svært aktiv i årene som kommer.