Jeg har nesten ikke sovet på den 11 timer lange flyturen fra Bangkok til Oslo, og kjenner at kroppen min er i ulage.
Det er mandag 10. september. Etter litt ventetid, kommer en sykepleier som tar blodprøver – og så skal jeg til legen. Hun kikker på materialet som jeg har med fra Bangkok Pattaya Hospital – og ber meg vente utenfor kontoret. Dette ser jo lovende ut, men jeg har en nagende følelse av at jeg ikke bli tatt på alvor!
Til tross for at colonoskopien viser svulster som nesten stenger for «avløpet» sendes jeg til en klassisk røntgenundersøkelse. «Trekk pusten, hold… og pust ut.» Det blir tatt 4-5 bilder som vises på en monitor utenfor røntgen-rommet…
Jeg spør om å få se hva de har funnet.
– Nei, dette skal leveres til legen.
– Men kan dere fortelle hva dere har funnet?
– Du har luft i tarmene.
De vet ikke at jeg har en omfattende undersøkelse med colonoskopi med fra Thailand, som i detalj viser hva som er min situasjon. De vet heller ikke at det er tatt celleprøver for biopsi, som konkluderer med samme som bildene fra colonoskopien viser, og at jeg har resultatet av celleprøvene. Jeg har fått vite at jeg har kreft i tykktarmen. Hvorfor prøver de å forlede meg, er dette en del av «systemet»?
Etter at analysene av blodprøver angivelig er gjort, går jeg igjen inn til legen for å få vite hva som skal skje videre. Jeg blir overrasket over svaret.
– Jeg har undersøkt dette, og du kan få time for utredning ved Rikshospitalet om 2 uker.
To uker virker som en evighet for meg nå. Jeg prøver å finne en åpning i «muren» som sitter foran meg, med å forklare at jeg har store smerter i magen, jeg får kramper i beina når jeg prøver å slappe av. Men legen vil ikke gi meg mer hjelp.
Hun vil unngå meg, fordi et titalls mennesker med en annen etnisitet enn meg sitter og venter. Jeg får et kortfattet skriv i hendene (Journalnotat), og beskjed om at jeg må oppsøke NAV kontoret i Nydalen (Nordre Aker) for videre hjelp.
Jeg kaster et blikk på notatet; «Mistanke om tarmkreft», «OBS-post full for smittepasienter… med beskjed om å dra på et apotek for å kjøpe avføringsmedikamenter.»
Jeg er kommet til et stadium hvor jeg aner at LEGEN snakker usant til meg. Hun vet ikke at jeg har spurt ved inntaket om de har noen sosialtjeneste ved legevakten – og fått dette bekreftet. Men hvorfor vil hun sende meg ut på «ørkenvandring» i Oslo hvor jeg ikke er kjent?
Legen vil ikke hjelpe meg med annet enn å sende meg til et NAV-kontor i Nydalen i Oslo, med taxi. Jeg har prøvd å forklare henne at jeg nesten ikke har sovet på tre døgn, jeg er døgnvill etter reisen, og jeg føler meg fysisk syk, og ille til mote…
NAV MØTE SLIK JEG TIDLIGERE HAR MØTT DENNE TJENESTEN
Jeg tar gitaren på ryggen, laptopen og kofferten som heldigvis har hjul – som gjør at den ikke føles så tung som den er. Legen viser meg til resepsjonen, og får dem til å bestille en taxi. Hun går raskt tilbake til kontoravdelingen sin, for å hjelpe de som trenger det mer enn en kreftsyk etnisk nordmann. Jeg ser nå at min «status» i dette miljøet, hvor det flerkulturelle samfunnssystem har vunnet fullt innpass, er at jeg ikke anses som spesielt hjelpetrengende. «Vurderes ikke som akutt», står det i notatet.
På NAV kontoret møter jeg en smilende og imøtekommende dame – men min bestemors advarsel fra barndommen «ringer» inne i hodet; «Pass deg for den som smiler deg opp i ansiktet ved første gangs møte, hun kommer i neste øyeblikk til å le bak din rygg.»
De nærmeste minuttene blir nesten om eventyret om De Tre Bukkene Bruse…
Den neste som jeg får i tale er en mann som forteller at drosjeregningene må jeg sende til Helfo.
– Får jeg dekket disse?
– Det vet jeg ikke, for dette er NAV og ikke Helfo, som ligger i Tønsberg.
Den første, hyggelige damen – sender meg så til en ung kvinne som representerer «sosialtjenesten» i Oslo.
Jeg forsøker å være så kortfattet som mulig, og forteller at jeg har en familie som nå sitter engstelige i Thailand… Kan hun hjelpe meg med et sted å være mens jeg venter på innleggelse? Og kan hun hjelpe meg med registreringen i Folkeregisteret?
– Vi har ingen tilbud om slikt.
– Han som sto foran meg i køen hadde med en hjelper og en rekvisisjon for et sted å bo, kan ikke jeg få noe sånt?
– For å få hjelp her, kan du ikke ha egne penger – slik er det for alle. Vi har ingen bosteder. Det må folk, alle sammen, ordne selv – men du kan jo søke om sosialhjelp. Men du får ingenting, fordi du kan klare deg selv…
– Må jeg være fullstendig blakk for å få hjelp fra dere mens jeg venter på livreddende behandling?
– Ja. Har du penger på konto?
Jeg medgir at jeg ikke er innvandrer som er kommet til Norge papirløs, og angivelig fullstendig økonomiske på knærne.
– Hvis du har penger til å kunne betale for hotell, så må du bruke opp disse pengene først. Dessuten får du pensjon inn på konto den 20.
DET GÅR OPP FOR MEG AT JEG HELLER IKKE HER – I DET SKAKK-KJØRTE NAV – ER HJELP Å FÅ.
Jeg blir bedt om å dokumentere hvem jeg er, med passet som selvsagt skal scannes – og jeg skal fylle ut et omfattende skjema om absolutt alle ting – som ikke angår min situasjon som kreftsyk i stadium 2 i en skala som går til 3 (legen min i Thailand).
– Vi må ha kontoutskrifter fra din bank for de siste tre måneder, og hva du har på konto nå.. Jeg ser at du har flyttet til Thailand i juni måned…
– Ja, og nå sitter jeg her, dødssyk foran deg tre måneder senere og ber om hjelp til praktiske ting som jeg i frisk tilstand ikke ville ha problemer med. Men du aksepterer ikke at jeg er syk!
– Du kan levere søknaden her nå, så skal du få beskjed i morgen. Men jeg kan jo med sikkerhet si at du ikke vil få hjelp her. Men jeg kan jo ringe deg etter klokken ti i morgen.
Jeg leverer «søknaden» til «Hanna» og stavrer meg mot utgangsdøra. Hvorfor har de plassert et offentlig kontor så uveisomt ? Jeg sliter meg ut av kontoret som er plassert slik at jeg må gå nesten 1 kilometer for å komme til en taxiholdeplass. De ville ikke engang bestille en bil til meg !!!
«Hanna» hjalp meg fra sin datamaskin å bestille rom på Anker Hotell i Oslo sentrum – hvor jeg skulle betale 780 kroner for frem til neste dag… 11 000 kroner, omtrent halvparten av pensjonen, skulle jeg bruke for å ha tak over hodet frem innleggelse. Jeg begynner å ane tegningen av at min «støttekapital», mine sparepenger, kommer til å få et kortvarig opphold i banken.
Med min gitar på ryggen, laptop i den ene hånden og en 15 kilo tung koffert i den andre. Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake lenger, brillene må jeg ta av for å kunne se – men «Hanna» skal ikke få se min sorg. Hun smilte jo så vakkert…
«Hanna» på NAV ringer meg ikke neste dag, men det «visste» jeg i samme øyeblikk som jeg hørte hennes argumenter. Ingen forståelse for at jeg, som pensjonist, forsørger en familie i Thailand og nå skal pålegges å skaffe meg et bosted i et hovedstaden som er fullstendig forandret fra årene da jeg jobbet i NRK, og ofte var på jobb eller kurs i Oslo…
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for min kjære kone som jeg har vært gift med i snart sju år… Hun fikk jo ikke rett til –familiegjenforenings-status– av UDI – som gjorde at hun kunne ha reist med meg mens min ste-datter kunne være hos konas foreldre slik hun så ofte har vært.
Jeg hiver etter pusten. Kommer til drosjeholdeplassen, og går mot den eneste bilen i køen hvor jeg ser at det står en nordmann utenfor.
Jeg orker ikke flere drosjeturer med sjåfører som ikke forstår hvor jeg skal, og er så dårlig kjent i Oslo at de ikke klarer å kjøre den enkleste veien fra ett punkt til et annet. Er dette rasistisk tenkt ? Nei, det er faktum!
Den norske sjåføren forteller meg at han har kjørt taxi i Oslo i 40 år, men sier «hadde det vært kveld eller natt nå, ville du følt på den usikkerheten som jeg har kjent på i mange år, fordi jeg er blitt en fremmed i min egen hjemby. Det er stort sett bare utlendinger som kjører her i byen nå – og det er ikke et problem for drosjene, men for publikum.»
Drosjenæringen er så og si «oppspist» av kapitalsterke innvandrere som har sett dette som en god måte å tjene penger på. Husk at dette systemet er bygd opp ved hjelp av penger fra NAV… og overskuddene som skulle beskattes sender de til sine hjemland, uten at Skatteetaten legger to pinner i kors for å avsløre humbugen…
Jeg har fått vite noe jeg ikke visste; nemlig ta den norske stat ikke bare har gitt «våre nye landsmenn» gratis tak over hodet, finansiert familiegjenforening og månedlig tilskudd – men også har betalt for drosjene som suser omkring i vår hovedstad. Dette er kanskje greit for nordmenn flest, fordi mange av oss har lært å stille bakerst i køen.
Slik er i alle fall min situasjon – etter å ha blitt «kjeppjaget» i Oslo for å ha tatt plassen i køen til en av de nyankomne som sikkert trengte undersøkelse og henvisning mer enn en kreftsyk, etnisk nordmann… som ikke engang hadde rett til tak over hodet.
Jeg sjekker inn på Anker Hotell – og begynner å ringe rundt til mine venner som jeg vet sitter i posisjoner til å kunne vurdere ting. Jeg får ett råd av alle; «Kom deg fra Oslo, her er ikke lenger plass for slike som deg.»
Jeg bestiller en togbillett til Kristiansand, der min kone og jeg i fem år har tilbrakt våre halvårige, sommerlige norgesopphold fra 2013 til og med 2017…
Les også: