Overnattingen på Anker Hotell i Oslo blir en selsom opplevelse.
Jeg har kramper i beina, og oppover ryggen, og tidvis bitende smerter i magen. Jeg er trøtt som en bryggesjauer som har jobbet flere døgns overtid.
Hvorfor ville ikke verken legen på Oslo kommunale legevakt, eller saksbehandleren hos NAV i Nydalen ha noe med meg å gjøre? Og hvorfor akkurat dette fordømte NAV-kontoret? Jeg får vite at jeg er sendt dit fordi jeg har bursdag den 27!
En «tilfeldig dato» ser ut til å være avgjørende for om jeg skal få hjelp til å kunne vente på innleggelse om to uker på Rikshospitalet.
Er jeg forfulgt av demoner som vil knekke meg mentalt ?
Jeg tenker på henne som ba meg om å fylle ut et søknadsskjema som allerede før avlevering var avslått. Men hun var jo grei som brukte sin datamaskin til å bestille meg et hotellrom…
Tankene raser gjennom hodet mitt. Hva er meningen med dette? Alt jeg opplever disse timene, er spørsmål til meg selv og til min Gud. Er jeg i ferd med å bli gal?
Når dagslyset kryper inn gjennom vinduet på Anker Hotell, står jeg opp, får meg en dusj og går og spiser en lett frokost. Jeg ringer opp min venn, Per Kristian som var med meg på flyet fra Bangkok til Oslo – og spør ham om råd. Jeg er så godt kjent med Per Kristian som arbeider som diakon ved Sjømannskirken i Pattaya, der jeg stort sett er innom mange ganger i løpet av uka, at jeg velger å høre på ham – fordi jeg selv ikke lenger klarer å være nøkternt analyserende.
– Kom deg til Kristiansand, Arthur. Der er du kjent, og der har du et nettverk med venner og din fastlege gjennom mange år.
Jeg sjekker ut fra hotellet – og bestiller en taxi til Oslo S. Jeg finner ut at den trolig raskeste måten å komme meg sørover til min «hjemby» er med NSB.
Hvorfor er denne kofferten blitt så fordømt tung, og min akustiske gitar som er mitt beste avslapningsmiddel, som å bære en stein på ryggen?
Minuttene snegler seg mot togavgang. Jeg sliter mentalt for å overbevise meg selv om at jeg klarer turen ned til perrongen…
På toget har jeg kjøpt en god sitteplass, og håper at jeg skal få sove litt på turen. Men etter et par timer føler jeg meg sulten, og går til matserveringsvogna og kjøper ei pølse med brød. På veien tilbake til min sitteplass holder jeg på å falle sammen. Jeg har problemer med å holde pølsa! Jeg passerer to ungdommer som sitter og snakker sammen, den ene er i militær uniform. Han tilbyr seg å hjelpe meg å gjøre rent der hvor stekt løk, sennep og ketchup ligger strødd utover gulvet.
Minutter etter dukker denne ungdommen opp inne i min kupè – og jeg ber ham sette seg ned.
Vi begynner å snakke sammen, det er nok meg – den gamle journalist og redaktør – som fører ordet. Han forteller at han har sin førstegangstjeneste i saniteten, ettersom har før militæret jobbet som ambulansehjelper. Jeg forteller ham litt av min historie, før jeg oppnår kontakt. Gutten er en klok, ung mann som lurer på hvorfor jeg reiser alene når jeg er i så dårlig form. Jeg har selvsagt ikke noe godt svar å gi ham der og da…
Mens toget ruller inn mot Kristiansand, ringer min mobiltelefon. Det er mange tunneler her, og lyden kommer og går – men jeg oppfatter at damen som ringer sier «Universitetssykehuset i Oslo»… Jeg klarer ikke å se samtalen i noen sammenheng, fordi jeg dagen før har opplevd noe jeg oppfattet som trakassering fra personer som er i arbeid for å hjelpe slike som meg. Jeg har så mye å tenke på nå, og ringer opp samme nummer dagen etter. Jeg får ikke vite hvorfor hun (som er nordfra) har ringt, men bare spørsmål om jeg er meg…
Når vi ruller inn på stasjonen kan jeg se at min kjære husvert, 78 år gamle Torbjørg står og venter slik hun lovet da jeg snakket med henne på telefonen og spurte om «vår» leilighet på Hamresanden sto tom…
Jeg legger gitaren, kofferten, og laptopen inn i den lille Toyotaen hennes – og spør om hun kan kjøre innom Folkeregisteret/Skatt Sør slik at jeg får meldt at jeg er flyttet tilbake til sørlandsbyen.
Jeg går inn på ekspedisjonen der jeg blir mottatt av en godt voksen kvinne – og slik lyder den vesentlige del av samtalen:
– Har du bestilt time ?
– Nei, jeg kom flyttende fra Thailand på mandag, og trenger å bli registrert ved Folkeregisteret for å kunne få medisinsk hjelp…
– Vi har timebestilling for mottak av slike dokumenter. Har du disse ?
– Nei… jeg kommer akkurat nå til Kristiansand.
Men det er jo ikke ett eneste menneske her som opptar tida deres, og jeg ser tre- fire av de ansatte som jeg vet jobber med «kundemottaket» stå i bakgrunnen !
– Har du husleiekontrakt ?
– Nei, men huseieren sitter i bilen sin utenfor, jeg kan hente henne.
– Nei, du må ha time, og i morgen er det fullt, men på torsdag kan du komme med de ferdigutfylte papirene… men jeg ser her at du meldte utflytting i juni…
– Ja, og så ble jeg akutt alvorlig syk i september – og her er jeg tilbake igjen fordi jeg ikke fikk medlemskap i NAV Utland, fordi NAV fant ut at vi, min kone og jeg, ikke hadde oppholdt oss sammenhengende i Norge i tre år de siste fem årene.
Jeg forsøker å forklare at Folkeregisteret og NAV har mottatt meldinger hver gang vi på høsten har reist til sol og varme på seinhøsten. Vi har hatt adresse her i Kristiansand i fem år, min kone og jeg, og jeg – selv om vi har vært i Thailand om vintrene siden jeg har levert legeattester som dokumenterer at jeg blir syk (psoriasis leddgikt) når det er fuktig og kaldt.
Jeg har betalt min skatt av pensjonen, og blitt trukket store beløp i trygdeavgift disse årene. Men nå har jeg fått vite at jeg ikke har hatt rettigheter i Norge! Angivelig skal jeg nå få refundert disse pengene fra NAV, men «klok av skade» tror jeg ikke lenger på mennesker som styrer pengestrømmen i det offentlige.
Forfølgelsen av oss har vært total. UDI avslo å forlenge min hustrus familiegjenforeningstillatelse som ble betalt i mai 2017 – med beskjed om tre ukers ventetid, og at min kone ikke trengte å komme med sin søknad før i august siden hennes oppholdstillatelse som hadde vært en formalitet tidligere å få fornyet, hadde siste dato 19. september.
«Noe» sier meg at vi skal oppsøke Utlendingsavsnittet ved Kristiansand politikammer 20. juli – og levere hennes søknad om enten forlengelse, eller permanent opphold. Vi leverer papirene, og får bekreftet; «joda, dere kan komme igjen og hente hennes nye oppholdskort om en måned.» Den 19. august drar vi tilbake – og får den hyggelige beskjeden at hennes kort er like om hjørnet – så hun kan komme og hente dette om tre uker, før datoen for hennes gamle oppholdstillatelse uløper 19. september.
Septemberoppmøtet ved Utlendingsavsnittet på Kristiansand politikammer blir en meget selsom opplevelse. Det er Puj sitt kønummer som ropes opp, og jeg blir selvsagt med henne inn i avlukket – hvor hun skal få sitt oppholdskort…
Jeg holder på å falle overende når jeg ser hva som står foran oss – i norsk politiuniform, men med det islamske kamp-plagget hijab godt festet til hodet, slik at vi ikke skal være i tvil om hvem vi står overfor! (Store Norske Leksikon har denne beskrivelsen på plagget «hijab»; muslimsk hodeplagg for kvinner. Det arabiske ordet hijab kommer av hajaba, «å skjule, gjemme», og brukes om alle former for slør eller forheng som skjuler en person eller gjenstand. I Koranen viser hijab først og fremst til segregasjon, atskilthet, ikke til hodeplagg eller drakt).
Vi står overfor en unifomert muslimsk politikvinne som forteller at det ikke er 3 ukers behandlingstid for søknad om forlenget familieoppholdstillatelse, men 9 måneder!
Jeg prøver å forklare at vi har bestilt billetter seinere i høst for å komme oss til sol og varme – noe som bl.a. i en egen legeattest skrevet til Politimesteren i Kristiansand som også dokumenterer at min kone må være sammen med meg, fordi jeg også har en angstlidelse som skaper panikkreaksjoner. Det er slik jeg føler meg nå; vi står fastlåst i en situasjon som er skapt av «noen» som ikke respekterer oss, og som vil oss vondt. Kanskje på grunn av at min kone er thai, og ikke fra noe muslimsk land ?
– Men hvis vi reiser ut av Norge når snøen kommer, kan ikke min kone komme hit for å hente sitt oppholdskort fordi hun vil bli avvist på Gardermoen…
– Da får dere være her over vinteren, eller så får dere søke på nytt, sier den hijab-kledde – og trekker til sitt beskyttende vindu foran seg – og vi er overlatt til oss selv.
Vi reiser tilbake til Thailand i oktober – og i februar får vi en mail fra UDI om at kortet kan avhentes personlig på Utlendingsavsnittet hos Politimesteren i Kristiansand!
Ved henvendelse til UDI får vi vite at dette kortet «av sikkerhetsmessige grunner» ikke kan sendes med post til min kone – slik at hun kan være med meg til Norge til våren.
Merkelig… jeg har fått tilsendt Visakort og Masterkort til Thailand, men et familiegjenforeningskort med bilde, fødselsdato og norsk d-nummer ikke kan sendes.
Vi er utsatt for et BEDRAGERI i offentlig regi !
Som gammel ringrev i mediebransjen trenger jeg ikke bruke lang tid på å undersøke visse sider av saken. Jeg ringer til UDI, og får en person i tale som ikke snakker særlig brukbart norsk. Faktisk snakker hun langt dårligere norsk enn min kone som «bare» har knapt 600 timers norskopplæring ved Kongsgård skole i Kristiansand !
Jeg forsøker å forklare situasjonen for UDI-«eksperten», men hun forstår ikke hva jeg snakker om – og avslutter samtalen !
Jeg undersøker, bl.a. via venner som er folkevalgte på Stortinget, om situasjonen i UDI.
Hvor mange av de ansatte er muslimer som har kommet identitetsløse til Norge, og gitt avgjørende myndighet i mitt fedreland? Statistikkene forteller at antall ansatte både i UDI og NAV har «eksplodert» etter 2015. Ved å «legge sammen to og to, slik at det blir fire» forstår jeg at det Norge jeg kjente er borte!
Våre «klokeste» etnisk norske har av grunner som jeg nå tror jeg kjenner til, blitt satt i arbeid for å sluse flest mulig (over 100 000 innvandrere siden 2013) inn i landet – slik at bl.a. vår hovedstad – og Kristiansand – kan være gitt banesåret for demokratisk norsk styringsrett!
Dette har skjedd bak ryggen på det norske folk, iscenesatt av den forrige rødgrønne regjeringen, men videreført av en Høyre-styrt regjering, og en statsminister som mest av alt ser ut til å trives best foran kameraenelinsene.
Jeg kommer i hu at jeg en gang har lest Koranen fra perm til perm – og en av «suraene» sier; Sure 28.58: «Muslimer skal arve de vantros byer: Hvor mang en by har vi ikke ødelagt, i ryggesløs velstand? Dette er deres boplasser, ubebodd etter dem, unntatt noen få. Det er vi som er arvtagere. Du vil sikkert finne at jøder og hedninger er de mest fiendtligsinnede av alle overfor de troende.»
Det er mange brikker som nå faller på plass; vår statsministers beste venn i politisk sammenheng er sagt å være Tysklands blåøyde kansler Angela Merkel – som åpnet alle sluser i 2015 for inntak av mer enn en million innvandrere som kom til fots gjennom Europa… og blant annet i stort antall fant fotfeste i Danmark, Sverige og Norge!
Jeg erindrer plutselig også at ifølge islam har muslimene lov til å lyve for oss «vantro» på 6 måter:
• Taqiyya eller Mudarat er en taktisk løgn med målsetning om å spre islam.
• Kithman er en løgn ved å unnlate å fortelle sannheten.
• Tawriya er en løgn gjennom tvetydighet.
• Taysir er en løgn gjennom tilrettelegging (ved ikke å behøve og følge alle prinsippene av sharia).
• Darura er en løgn gjennom nødvendighet, som å delta i aktiviteter som er «Haram» (normalt sett ulovlig) som å spise svinekjøtt, drikke alkohol eller spise før solen er gått ned under «Ramadan» for å lure vantro til å tro at du ikke er muslim, eller bare en «moderat» muslim.
• Muruna er en midlertidig tilsidesettelse av sharialover slik at muslimer kan se ut til å være «moderate». Dette skjer gjennom Hijrah-prinsippet (muslimsk innvandring), og derfor er de første muslimene som kommer «trojanske hester» som distraherer vertsborgerne.
Jeg får noen merkelige refleksjoner… Er jeg paranoid, eller er vårt samfunn – vårt land som for tusen år siden ble gitt oss i gave av den evige Gud, blitt hærtatt? Både av innvandrere med en «religion» som sier skyt, drep, halshugg, knus og voldta de som ikke vil bøye seg for deres Allah. I tillegg ser det ut til at våre styringssystemer har vært slått av, eller satt på «nødbluss» for å unngå en konflikt – som uansett vil komme også til vårt land, på samme måte som Sverige, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia og England er rasert og invadert.
Våre samfunnsinstitusjoner, helse og sosialomsorg, er radbrukket for å imøtekomme horden av migranter som bokstavelig talt sto i veien for meg disse dagene, den etnisk norske kreftsyke som i mer enn et kvart århundre «fòret» vanlige folk med nyheter og reportasjer om vårt lands «helsetilstand» – det landet som gjennom de 6-7 siste årtiene er snudd opp/ned.
Våre skoler og vårt kulturelle ankerfeste tilpasses i et tempo som mangler sidestykke i landets historie.
I går satt jeg og så på et fjernsynsprogram i det som var min trygge og stabile arbeidsplass i 10-12 år, NRK. Det var en debatt, hvor temaet var… migrasjon. Diskusjonen ble skapt av en muslimsk programleder, og deltakerne var to migranter (eller kanskje en av dem var 2. generasjons innvandrer fra Pakistan?) som begge har tonet politisk flagg på venstresiden, fordi de er muslimer – og har klart å tilrive seg sendeflater i rikskringkastingen som andre minoriteter bare kan drømme om…
Har vi solgt vårt gods og vårt gull på billigsalg, folkens – mens vi har ligget og slumret og latt humla suse?
Eller kanskje vi har hatt en kollektiv utmelding fra vett og forstand – siden Gro Harlem Brundtland i sin St.m. 74/ 79 beskrev det ønskede fremtidige norske samfunn… det multikulturelle og mange-etniske eksperiment hvor infam indokterinering har vært iverksatt. Fra barnehage til de departementale irrganger hvor nye avgjørelser iverksettes – fra et storting hvor nesten alle våre folkevalgte står innrullert i Europabevegelsen, landets største «usynlige» organisasjon for eksport av vårt land, til et ikke-demokratisk styringsorgan i Brussel?