Forsiden i forrige ukes Morgenbladet lød som følger: «Hva skjer når Helge Lurås, Steve Bannon eller Jimmy Åkesson nektes en scene?» Artikkelen (bak betalingsmur) siterer diverse forskeres funn på hva som skjer når dissidenter gis plass eller nektes en plass på samme scene sammen som det gode selskap. Hva skjer når dissidentene stenges ute?
Utgangspunktet var blant annet Sumaya Jirdi Ali sin kritikk av at avgående redaktør i Klassekampen inviterte Helge Lurås opp på samme scene som seg selv. Der diskuterte man blant annet pressens tendens til å jage i flokk og journalisters frykt for å vinkle en sak mot rådende konsensus. En interessant del av artikkelen hevder at moderne psykologisk forskning er sørgelig lesning for den som tror på idealet om at meninger formes og endres gjennom offentlig debatt. Mennesker søker informasjon som bekrefter det vi allerede foretrekker.
Så til årsaken til at jeg skriver denne artikkelen: Ku Klux Klan benyttes som eksempel av Morgenbladets inviterte forskere. Da man slapp disse til i anerkjente medier på 1920-tallet bidro dette til å øke menigheten. Sitat: «Men noen bakterier trives i det varme rampelyset. Da avisen the New York World trykket større artikler over tre uker – laget for å vise nettopp hvor forferdelig klanen var, var effekten at Klanen fikk flere hunder tusen nye medlemmer.»
Man skriver videre at Hiram Evans, nasjonal leder i KKK fra 1922-1939, fikk publisert en 30 siders artikkel i en anstendig publikasjon. Det skrives i samme avsnitt at Evans hadde deltatt i kidnapping og tortur av en svart mann i Dallas. Morgenbladet og forskerne skriver ingenting om hva som faktisk skrives på Resett eller hva som står i SD sitt partiprogram. Etterlatt inntrykk kan derfor bli at Lurås og Åkesson er ekstremister på linje med KKK.
For en tid tilbake sa jeg at jeg til min kone at jeg tenkte å skrive en artikkel i Resett. Hun sa skrekkslagen: «Er ikke de nazister da?» Hvem hadde produsert denne forestillingen mon tro? Jeg har lest mange av kronikkene på Resett, men kan fortsatt ikke se rasismen eller nazismen i disse kronikkene. Jeg har heller ikke sett folk med politisk korrekte meninger gjøre tekstanalyse som konkluderer med det samme. Noen anonyme kommentarer i Resett er riktignok av det brune og simple slaget med bastante påstander uten argumenter, men slett ikke verre en det man kan lese i kommentarfelt for eksempel i VG.
Det som skiller kommentarfeltet i Resett fra mange andre kommentarfelt er engasjementet og et stigende antall godt begrunnede standpunkter. Forskerne som siteres i Morgenbladet ender ikke opp med en konklusjon om hvorvidt det er riktig å nekte noen en scene: «Å nekte noen en scene kan ende opp i det totalitære. Å gi noen en scene kan ende i folkemord.»
For min egen del er jeg ytringsfrihetsfundamentalist – det viktigste grunnlaget for at vestlig kultur etterhvert har endt opp som et godt vann å svømme i. Når noen påtar seg ubehaget med å tale establishment midt imot, er dette en gave til landets borgere og må møtes med argumenter og lytting i en avslappet atmosfære og uten stemplinger basert på ideologi og andre religioner. Da er det håp for at offentlig debatt kan bidra til en ny og bedre konsensus enn den rådende når det gjelder utvikling av politikk.