Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara fra Frp mener det godt når han tyr til milde tiltak som bortvisning eller forbudt mot opphold i et område for å få bukt med gjengkriminaliteten. Å bortvise noen er helt klart en mulig måte å gjøre det på, men vil ikke disse ungdommene bare finne andre steder å oppholde seg? Der det er vilje, er det alltid en løsning, og om ambisjonene er å møtes for å nå sine mål om narkotikasalg og mafiavirksomhet, er ikke bortvisning noe som vil ha effekt på sikt. Dette vil i verste fall kreve store ressurser fra politiet til enhver tid uten særlig resultat.
Inndragning og mildere former for ungdomsstraff er andre tiltak regjeringen vurderer.
Det er ingenting galt med det Wara foreslår i og for seg. Å straffe ungdommer for deres handlinger kan være effektivt, men hva med forebygging og ansvarliggjøring av foreldrene til ungdommene og ungdommens miljø? Slik jeg har forstått det, så er disse gjengene også et resultat av mislykket integrering, mangel på oppfølging og foreldrenes manglende ressurser eller vilje til å følge opp ungdommene.
Tar vi for oss somaliske ungdommer der foreldrene altfor ofte er skilte, er oppfølgingen mangelfull, og mødrene sitter igjen med ansvaret for guttene. Dette oppleves ofte som kultursjokk for disse kvinnene som selv vokste opp med at et helt samfunn bidro til å oppdra barn. Her i Norge ender de ofte opp i små leiligheter med mange barn uten noen form for hjelp fra storfamilien. Fedrene er fraværende, og guttene har ingen gode rollemodeller. Dette gjerne i kombinasjon med dårlige norskkunnskaper, dårlig forståelse av pedagogikk, lav arbeidsdeltagelse og for små boliger som skyldes at foreldrene har for mange barn.
At Wara vil forsøke å ordne opp er beundringsverdig. Men jeg tror ikke at Regjeringen er klar over hvilket krefter de kjemper imot. Så her er mine fire forslag for å få bukt med ungdomskriminalitet og for å forebygge dannelser av nye gjenger.
Supplerende forslag
Altfor ofte skylder vi på storsamfunnet og fratar innvandrerforeldre ansvaret for barna sine. Det må det bli slutt på. Den som lager barna har det primære ansvaret for å ivareta barnet og barnets behov. Her må regjeringen heller jobbe med tiltak som tvinger innvandrerforeldre til å inkludere seg mer i barnas liv. Ekstra ressurser til foreldrekurs med fokus på pedagogikk og basic samfunnsforståelse er sårt trengt. Disse foreldrene må forstå at barn trenger omsorg, oppfølging, grenser og rammer. De må tilpasse seg norsk samfunn, og jobbe med verdimessig assimilering. Det forutsetter at foreldrene selv begrenser antall barn slik at de både har overskudd og ressurser til å følge opp sine barn.
Forslag nummer to, er å fokusere på innvandrerfedrenes rolle i guttenes liv. De kan ikke bare sitte på sidelinjen og klage på guttas skamløse oppførsel. De må selv finne ut med hjelp av de ressursene som allerede er tilgjengelig hvordan de kan veilede sine sønner. Regjeringen bør kunne innvilge økonomisk bistand som på sikt vil spare oss for millioner av kroner.
Forslag nummer tre er straff i form av ungdomsfengsel og sanksjoner. Om ingen blir dømt for narkotikasalg og rekruttering av yngre, er sjansene store for at de bare latterliggjør hele rettssystemet og fortsetter med sitt. Vi bør kunne sette inn gode tiltak her, og vise at vi har noen felles regler og lover å følge. Det er ikke ungdommene som skal styre oss, men vi som styrer deres atferd. De som etter tiltak og oppfølging ikke er i stand til å følge dette bør kunne straffes som siste utvei.
Mitt fjerde forslag er å bryte opp disse gjengene ved å innføre tvungen flytting fra de områdene som er mest rammet. Vi har store problemer med parallelsamfunn i Europa, og de blir stadig mer styrket av patriarkalske miljøer og tette bånd mellom medlemmene.
Når like mennesker samler seg på et område, er mulighetene mindre for å smelte sammen med storsamfunnet. Disse lager gjerne egne regler og levemåte, og lever fritt i egne små samfunn. Foreldre med lav arbeidsdeltagelse og lite samfunnsforståelse kan ikke hjelpe sine ungdommer med å bryte ut av destruktive gjengmiljøer. De må derfor finne andre mindre destruktive steder i landet og blande seg med nordmenn. 40 prosent av somalierne i Norge bor i Oslo, og det bidrar ikke akkurat til integreringen.
Om Wara skal lykkes, bør han vite at norsk snillisme er medvirkende faktor i mislykket integrering. Milde straffer, og mindre ansvarliggjøring av foreldre fratar foreldrene ansvaret for egne barn, og vil dermed bare bidra til økt ungdomskriminalitet.