Det virker unektelig ganske pussig at en ung jente som vokser opp i Norge tilsynelatende frivillig kler seg på en måte, som mange muslimske kvinner i hard-core muslimske land demonstrerer og protesterer mot. Hva i all verden kan det være som får henne til å gjøre det?
Psykologene forklarer oss mye om tankeprosessene våre, blant annet i Dan Arielys bok The (Honest) Truth About Dishonesty – How We Lie To Everyone–Especially Ourselves, og Tavris/Aronsons bok Mistakes Were Made (but not by me). Der beskrives det hvordan vi intuitivt velger hva vi vil gjøre, før vi logisk og rasjonelt har tenkt gjennom konsekvensene. Og når den rasjonelle delen av hjernen starter sitt arbeid, konstruerer den forklaringer som vi selv synes virker både logisk og fornuftig, og som tilsynelatende passer godt til valgene vi har gjort.
Men tilbake til Sumaya. Hvordan kan hun velge å gjøre dette, frivillig?
Det avhenger blant annet av hvordan vi forstår begrepet «frivillig».
Når vi er små, lenge før språket er utviklet, er vi helt avhengig av andre for å overleve. Denne avhengigheten integreres i våre grunnleggende mentale prosesser, i vår intuisjon. Når våre foreldre stadig forteller oss hva de mener er rett og galt, og dette starter lenge før vi har utviklet tanker og språk vi kan utfordre deres uttalelser med – utsettes vi for en form for hjernevask. Det vi hører blir etter hvert språket vårt; tankene våre; oss. Denne hjernevasken har imidlertid evolusjonistisk sett vært ganske nyttig. Foreldre overfører sine normer, holdninger og erfaringer, som (de tror) hjalp dem å overleve, til oss. Og overføringen foregår daglig, år etter år. En daglig hjernevask, altså.
Jeg vet selvsagt ikke hvordan Sumaya vokste opp, men det er sannsynlig at hun vokste opp i et konservativt, somalisk hjem. Noen utdrag fra en artikkel på minervanett (22.09.2017) tyder også på det: Da Sumaya Jirde Ali fikk en venninne fra Eritrea, likte faren det dårlig. Han sa hun kunne forhekse meg, enda han ikke er overtroisk (…) Sumaya forteller at foreldrene er sterkt troende muslimer. Begge har gjennomført pilegrimsferden (hajj) til Mekka.
La oss tenke oss at Sumaya, eller en annen muslimsk jente som vokser opp i et konservativt muslimsk hjem, vurderer å bryte med foreldrenes normer og ideer – fordi hun får høre andre ideer på skolen, hos venner, på nettet. Hva slags tankeprosesser kan oppstå? Helt sikkert mange, og garantert mye som kommer fra barnets følelser og intuisjon – og som kan se omtrent slik ut, «oversatt» til ord:
Hvis jeg velger å ta av meg hijaben, og bli mer norsk, da avviser jeg samtidig mor og far – det de står for, og det de har lært meg å tro på. Mor og far som jeg er glad i, og som er glad i meg – og som jeg har vært avhengig av siden jeg ble født.
Tankene er nok ikke så konkrete som dette, siden de kommer fra intuisjon og følelser. Hjernen vår er nemlig ikke konstruert for å gå inn i slike vurderinger så ofte, rett og slett fordi det ikke har vært så smart – rent evolusjonistisk. Den velger i stedet, intuitivt, enten (i) å bryte med det mor og far står for, eller (ii) å støtte det – og da gjerne ekstra sterkt og tydelig.
Når barn vokser opp i et samfunn som deler foreldrenes normer og verdier, er dette, objektivt sett (vi vet jo at normer og verdier i andre kulturer kan være grusomme, sammenlignet med våre), lite problematisk. Men hva om samfunnet bygger på helt andre normer enn foreldrenes, slik det norske samfunnet gjør i møtet med islam? Og hva om barnet etter hvert registrerer at det norske samfunnets normer, til tross for store forskjeller fra foreldrenes, faktisk ikke er så ille?
Norske ungdommer klarer seg ganske bra, til og med uten hijab? Og felles svømmeundervisning, og gym, ja til og med dans(!) ser faktisk også ut til å gå ganske greit. Hva tenker og føler barnet da? Hva skjer når det man lærer hjemme, ikke stemmer med det man erfarer, utenfor hjemmet, og det man lærer hjemme i tillegg er helt annerledes?
Her oppstår sannsynligvis svært komplekse identitetskonflikter hos unge muslimer, og graden av kompleksitet avhenger både av
- antall konservative muslimer i miljøet man vokser opp i,
- hvor på konservativ-liberal skalaen foreldrene befinner seg,
- foreldrenes såkalte sosio-økonomiske situasjon, og
- påvirkning og krav fra samfunnet forøvrig.
Og noen velger altså å bryte med sin kultur. Vi vet alle hvilke konsekvenser det kan få. I verste fall drepes barnet, for å gjenopprette ære. Jeg kjenner personlig en muslimsk kvinne som forelsket seg i en kristen gutt under et lengre opphold hjemmefra, og lenge etter å ha brutt forholdet – i redsel for at «skammen» skulle bli oppdaget av familien, valgte å flytte til Norge. Hun forventet å bli drept hvis foreldrene fikk kjennskap til forholdet. De var forøvrig i den kategorien våre politikere sier vi virkelig trenger – høyt utdannet. Far var professor, mor var lege. Hva tenker du om det, Støre?
Men tilbake til muslimsk ungdom. Mange velger altså å holde fast ved sin opprinnelige kultur; sine foreldres normer og verdier. Noen jenter velger også hijab til tross for at foreldrene mener de ikke skulle bruke det. Hvis disse unge bor i et område med svært mange innvandrere, og ikke føler seg særlig norske – blir hijab en måte å forsterke tilhørigheten til familie og miljøet man er en del av, i tillegg til en naturlig (intuitiv) reaksjon på det å bo i Norge, men egentlig ikke føle seg norsk. Obs: «Naturlig» betyr selvsagt ikke «bra».
Kanskje mor eller far, eller andre de kjenner, ikke forstår det norske samfunnet, ikke anstrenger seg for å forstå det – ikke jobber, eller kanskje ikke vil jobbe. Et barn må i en slik situasjon forklare dette for seg selv, på en måte som gjør det mulig å akseptere situasjonen – en måte som reduserer inntrykket av foreldrene som dumme, late, eller overtroiske.
Sumaya er også preget av dette, og uttalte i minervanett-artikkelen: Far er ikke overtroisk! Å være «overtroisk» er sjeldent positivt i Norge, men det knyttes vanligvis til troen på hekser, troll, spøkelser og gjenferd, og ikke i forhold til troen på en allmektig Gud, som selvsagt er like overtroisk å tro på som tusser og troll. Men faren er redd en jente fra Eritrea kan forhekse Sumaya. Altså er han overtroisk, slik begrepet vanligvis brukes i Norge. Selv om Sumaya ikke ønsker at han skal være det.
Det er altså flere forhold som gjør det naturlig å trekke sin egen identitet bort fra alt som virker «norsk», dersom man vokser opp i Norge, i et konservativt muslimsk hjem. Hijab er et overtydelig symbol, og viser solidaritet med sin konservative familie. Den viser konkret at jeg er ikke en av dem (norske), og ikke ønsker jeg å være det, heller. Jeg er nemlig muslim! Samtidig ser de, daglig, hvilken frihet de går glipp av, og de innser kanskje, litt etter litt, at de aldri kan bli en naturlig del av det norske samfunnet. Hva skjer da?
For noen oppstår et ekstremt sterkt behov for å rasjonalisere og forsvare valget de har tatt, og det tror jeg har skjedd med Sumaya. Hun ser tydelig hva hun taper på å bruke hijab og ayab (kjortel). Men i stedet for å vurdere om dette, rent logisk, er et smart valg – det er heller ikke sikkert hun vil være i stand til å vurdere det. Dersom hun har vokst opp i et konservativt, muslimsk hjem – snur hun holdninger og agitasjon mot norske verdier, under merkelappen ekte politisk engasjement, som er beskrivelsen hun bruker om seg selv.
De få idiotene som har kommentert Sumaya med et ufint språk, blir viktige å trekke fram. De kan brukes til å forklare og forsvare hennes friske utbrudd. Slik gjøres dette til et viktig fokus i Sumayas tanker, skriverier og offentlige opptredener. Det triste er at norske sosialister og venstrevridde ikke forstår hva de gjør, når de oppmuntrer henne til å lukke seg inn i en allerede vanskelig tankeverden, ved å støtte hennes utrolig viktige stemme for unge, muslimske kvinner (???).
Jeg har sagt det flere ganger, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg synes oppriktig synd på Sumaya. Jeg tror det har vært vanskelig for henne å akseptere seg selv, sin familie, Norge, og sin situasjon. Derfor tror jeg vi har sett så kraftig skyts bli brukt, både mot Listhaug og andre. Hun er ung, og slik oppfører hun seg også. Ingen ordentlige voksne bruker fuck-ditt-eller-datt retorikk. Barn og ungdommer gjør det, av og til.
Derfor tror jeg vi bør forstå det hun sier som det det er. Hun er fremdeles, på mange måter, et barn. Men hun sa nylig at hun ønsket forandringer i sin rolle som offentlig person. Hun begynner kanskje å bli lei av stadige konflikter? Konflikter hun selvsagt bidrar til å skape selv. Jeg håper i så fall det er et tegn på at også Sumaya, litt etter litt, blir voksen.
Og så håper jeg at venstrevridde, eller hva i all verden de er for noe, snart forstår hvilke belastninger de, med sine priser og politiske agenda, utsetter et ungt og umodent menneske for – og heller gir henne fred. At representanter for norske verdier og normer vil fortsette å kritisere Sumayas umodne retorikk, vel, det må hun regne med. Og skal vi hjelpe disse ungdommene, slik at de blir en naturlig del av et samfunn og en kultur som utvilsomt er langt bedre enn det de opprinnelig kommer fra, må vi bruke helt andre virkemidler enn i dag.