To tenåringer ble mandag drept i Trondheim, mens en tredje ble utsatt for vold. En fjerde er siktet for drap etter voldshendelsen. Alle fire er mindreårige, enslige asylsøkere. Her undersøker politiet åstedet i Prinsens gate i Trondheim sentrum. Foto: Ned Alley / NTB scanpix
annonse

Jeg leste med skrekk og gru at det har skjedd et dobbeltdrap i Trondheim nylig. Umiddelbart så lukket jeg øynene når jeg leste at det var tenåringsgutter involvert, og så ba jeg en bønn inni meg, jeg ba «vær så snill la de være etnisk norske!»

Men jeg ble ikke bønnhørt denne gangen heller. I mange år jobbet jeg i en mannsdominert kleskjede. Alle kollegaene mine var menn, alle kundene mine var menn, jeg var omgitt av menn hele dagen. Noen av dem var muslimske, noen av dem var ikke muslimske, og det varierte veldig på hvordan denne religionen ble utøvet, og noen ganger ble den ikke utøvet i det hele tatt.

Men først og fremst var de normale gutter og menn. Bare at de var menn med en litt annen bakgrunn enn de som er født og oppvokst i Norge med etniske foreldre. Men noen av dem var født i Norge, men de så bare ikke sånn ut. De ble allikevel ofte behandlet som «utlendinger». Jeg var vitne til mange triste episoder mens jeg var kollega med disse mennene. Men jeg var også vitne til mye flott. Jeg fikk møte en spennende kultur, jeg fikk smake på mye ny mat. Jeg fikk en utrolig flott behandling av disse guttene, fordi i deres kultur så behandler man kvinner bra. Men dessverre fikk jeg mest innblikk i det triste. Jeg fikk innblikk i hvordan det er å vokse opp på steder der hvor selvmordsbomber er helt vanlig, at dette er noe man kan trekke på skuldrene av, fordi de er så vant til at det skjer. Noen hadde opplevd bombing selv, noen hadde mistet hele sin familie. Bakgrunnen deres var forskjellig, men alle hadde flyktet.

annonse

Noe annet trist jeg var vitne til, var hvordan jeg så guttenes skuldre hevet seg noen hakk helt automatisk rett etter 22. juli. Det var mange som mistenkte at det var muslimer som stod bak, og at guttene ble utsatt for rasisme i de dagene vet jeg helt sikkert. En av dem fortalte meg at han var redd for at kundene skulle kalle ham terrorist, og var svært engstelig for dette. Svaret mitt var veldig enkelt, og det er fortsatt like enkelt.

«Hvis noen kommer inn her og kaller dere ting, så skal de hives rett ut av butikken, så enkelt er det. Dere er norske gutter like mye som de med blondt hår og blå øyne, og rasisme i denne butikken vil jeg aldri tillate».

Etter noen dager så senket skuldrene til guttene seg igjen, og de plystret igjen mens de jobbet i butikken. Hverdagen vår kom tilbake til normalt, skjønt jeg glemte aldri frykten deres. Den bærer jeg med meg. Disse kollegaene mine, disse norske mennene – for de er norske menn etter norsk lov – er noen av de mest hardtarbeidende menneskene jeg har møtt. De bærer en sånn frykt med seg, som om de stadig er redd for å bli sendt tilbake, og ingen i hele verden jobber hardere. Det kan bare sies på en måte, den angsten de bærer, den flukten de bærer, og alt de har ofret og lagt bak seg og forlatt, har resultert i noen av de beste arbeiderne Norge har. Så enkelt er det for meg, og så vanskelig er det. Fordi den frykten jeg så etter 22. juli er dessverre ikke bare knyttet til den dagen, men hver eneste gang en muslim er blandet inn i noe.

Hver eneste gang en gjerningsmann beskrives i mediene, før politiet går ut med hvilken etniske opprinnelse han har, så går de med skuldrene opp. Og noen muslimer er blandet inn i ting, ja okei. Jeg ser det. Men ingen etnisk nordmann går med den samme frykten og angsten hver gang en norsk gjerningsmann gjør noe. De har ikke den samme angsten, og de utsettes ikke for det samme stigmaet, og de utsettes ikke for rasisme. Etnisk norske er også kriminelle, men ingen kaster stein på nordmenn for det. Etnisk norske voldtar, dreper, smugler og utøver vold uten en eneste form for konsekvens for de andre etnisk norske som ikke gjør noen ting galt, men som bare ønsker å gå på jobb om morgenen.

Sånn har ikke muslimer det. Sånn har ikke «utlendinger» det. Selv om de har det samme norske passet. Derfor blir jeg så trist hver gang en person av utenlandsk opprinnelse havner i mediene for å ha gjort noe, for jeg vet hvilke konsekvenser det har for alle dem som ikke har gjort noe. Det er bare blodig urettferdig, ikke noe annet enn det. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan stoppe det.

Ungdommene som var involvert i hendelsen i Trondheim var våre ungdommer. De er fortsatt våre ungdommer. Verdifulle, fine og unge mennesker med hele livet foran seg. Ting var ikke bra der de var, og derfor kom de hit. Nordmenn har også utvandret en gang. Ikke bare en, men to ganger. Vi utvandret til USA, for å skaffe oss et bedre liv med flere muligheter for oss selv og barna våre. Vi utvandret til Sverige under andre verdenskrig. Og hadde det skjedd en ny krig ville vi utvandret igjen. Er vi også lykkejegere da? Ingen kaller oss jo lykkejegere? Det er nemlig ikke oss og dem. Det er oss alle sammen. Vi er alle nordmenn. Vi er folket som snakket om kjærlighet en gang, om hvor mye kjærlighet vi kunne spre, at vi kunne hamle opp med hatet. Men så ble det bare stille, det ble enda verre. Vi var tilbake der vi startet.

Den eneste terroristen vi har i Norge er fra Oslo Vest, han er blond. Jeg har også bakgrunn fra Oslo Vest og er også blond, men det er ingen som skriker terrorist etter meg på gata. Men hvorfor ikke egentlig? Hvis geografi er det som skal bestemme om du er bra eller dårlig, så er vel alle på Oslo vest terrorister da? Hvorfor har ikke det andre blonde mennesker gjør, konsekvenser for meg? Hvorfor blir ikke hver eneste blonde gutt mistenkeliggjort hver gang han går med en bag på trikken?

Fattigdom i Oslo øst, gjengtilhørighet, kriminalitet, hvor kommer disse tingene fra mon tro? De kommer jo ikke av at denne ungdommen har det så innmari bra. Ting er ikke optimalt, mange sliter. Disse ungdommene trenger den kjærligheten som vi skulle drukne alt hatet med. Hvor er den, kjærligheten nå? Og ikke minst så trenger de å få vite nettopp det. At de er like mye verdt som alle oss andre. Vi er glad i dem. De er verdifulle og flotte og hele og fine mennesker. Jeg er glad i dem. De har tatt med seg kebab, tyrkisk mat og mange andre spennende mattradisjoner til landet mitt, kun fordi de kom hit, for eksempel.

De tilfører landet vårt noe, og de skal vite det. De fortjener å få vite det. Og de fortjener den kjærligheten vi en gang snakket om. Og jeg håper at noen tar vare på disse sårbare ungdommene i Trondheim nå. Hvis du er i nærheten av dem, si du er glad i dem. Fortell dem at de er verdifulle. Vis dem at de er velkomne her, og at de kan få slippe å se seg over skuldrene mer. La dem få ta med seg hit alle de vidunderlige tingene som de kan, så vi kan lære av dem, og la oss glede oss over det. For nordmenn er også skadet. Nordmenn gjør også dumme ting, nordmenn dreper også. Vi har selv en terrorist, og vi har selv utvandret. Så hvor er egentlig ulikhetene mellom oss? Jeg ser dem ikke. Fordi det er ikke oss og dem, det er oss, sammen.

Sammen

Så kanskje vi en dag kan få slutt på hatet, sammen. Fordi vi er sammen bare, og det er fint. Ja, sånn skal det bli. Sånn må det bli, vi har ikke råd til noe annet.

Jeg er blind i noens øyne, men spørsmålet mitt er bare da, hvorfor kan ikke alle andre være like blinde som meg? Noen vil sikkert kalle meg muslim-elsker, men hvorfor er ikke alle muslim-elskere? Elsker du ikke dine medmennesker? Han som serverer deg, han som sitter i kassa, legen som behandler deg, naboen din. De er ikke slemme mennesker bare fordi de har en annen hudfarge enn deg. De er bare det, mennesker.

Og sammen skal vi leve videre, sammen med all den kjærligheten vi engang var så stolte over, ja sånn blir det. Hvis gud vil.

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]