Påminnelsen surrer rundt i hjernen min i en tid der jeg føler meg desillusjonert og misforstått, og jeg føler at reisen fra Thailand til Norge har tært på kreftene. Jeg er blitt 6 kilo lettere på litt over ei uke!
– Reis til Kristiansand. Det er der du har ditt nettverk, og det er der du kan få hjelp for å komme videre.
Rådet er det samme fra en lege, en tidligere NAV-ansatt, fra sjømannspresten i Pattaya, og fra min advokat. Når fire ressurspersoner, hver på sitt felt sier det samme, er avgjørelsen enkel.
HELBREDELSE VED BØNN?
I årene jeg og min kone har vært bosatt i Kristiansand, har vi fått oppleve «bibel-beltet» på en god måte. Mennesker som bryr seg om, ikke med – er for meg kjennetegnet på en god kristen. Ærlighet og ridderlighet er i førersetet.
Møtet på Filadelfia der jeg treffer en av mine gamle personlige venner, gir meg en trygg forvissning om at jeg er på riktig vei. Pastor Øyvind har jeg hørt tale mange ganger, en gudsmann med begge beina trygt plantet mellom himmel og jord – og rettledet av høyere makter kommer til meg der vi står foran scenen på det flotte bygget Q 42. Han skjønner ting raskere enn de fleste, henter salvekrukka og han, sammen med min kamerat og en til av menighetens eldste ber for min helse… om at Herren må gripe inn i min sykdom og i min tilstand.
Jeg opplever ingen mirakelhelbredelse, men derimot en merkelig indre ro som brer seg i kroppen.
Dagen etter får jeg kontakt med han som har vært min fastlege de siste 3-4 årene. Siden kreftsykdommen ikke bare tærer på den fysiske formen, men også den mentale, har jeg skrevet ned de viktigste punktene av hva jeg har opplevd, og som jeg tror vil ha betydning.
Jeg vet at det er en forestående helg og fridager – også for min lege – gjør at jeg ikke tror jeg vil få noen hjelp nå… men jeg tar feil!
Min fastlege kjenner meg, «han har jo min sykdomshistorie rett foran seg» når jeg ringer.
Det er fredag når jeg møter opp for å ta blodprøvene som sykehuset i Kristiansand har bedt meg om. Men blodprøver som blir tatt en fredag ettermiddag er dårlig egnet for analyse på mandag, og jeg har det kanskje litt for travelt nå – men har ingen problemer med å forstå fastlegen min, som ber meg møte opp på mandag formiddag.
Lørdag ringer telefonen igjen. Denne gangen er det min kjære pastor ved Baptistkirken i Kristiansand gjennom mange år. Kjell og hans hustru Solfrid er også personlige venner, og vi avtaler å møtes til gudstjenesten søndag formiddag. De samme eiegode menneskene som jeg har kjent i mange år trøster og bringer inn troens eksempel; alt som skjer i et menneskes liv er etter den Allmektiges vilje og visdom.
Vi spiser middag sammen, før de reiser tilbake til Ålgård der Kjell, som nå er pensjonist, forlengst har etablert seg som den eldstebroder han er.
Mandag er det tilbake til «strieskjorta og havrelefsa». Noe av det verste jeg kan oppleve i våken tilstand er sprøyter… Sykepleieren har vanskeligheter med å finne «gode blodårer», men det går bra etter hvert. Etter et kvarter er de nødvendige bloddråpene på plass i sine reagensrør…
Jeg drar hjem, og noen timer har jeg en vennlig stemme på øret. Det er fra sykehuset;
– Kan du møte opp her i morgen tidlig kl. halv ni, i stedet for onsdag.
Jeg nesten «hopper i taket» av glede, jeg får komme til MR-undersøkelse halvannet døgn før jeg har time.
Radiologen er vennligheten selv, spøker og får meg til å slappe av. Jeg skal inn i et «rør» – hvor kroppen skal gjennomlyses i 45 minuttter.
Når behandlingen er ferdig får jeg en SMS om også å møte opp dagen etter for CT-prøver. Dette var en relativt ubehagelig opplevelse, drikkingen og innsprøytingen av kontrastvæske gir en merkelig fysisk opplevelse, kroppen, fra tærne og opp til hodet føles som om jeg blir lagt i vann som er litt vel varmt – men radiologen har advart:
– Det vil føles ubehagelig i noen minutter, men så forsvinner følelse av å brenne på innsiden…
Selve undersøkelsen er fort gjort, men det jeg tenker mest på når jeg kommer ut, er et lite barn som sitter i ei seng som er rullet inn på venterommet. Han er kanskje 4-5 år gammel, mørk i huden og utrolig vakker.
Plutselig ser jeg en dimensjonsforståelse som blir til stor hjelp både for meg, og for min medpasient som sitter ved siden av meg. Han har gjennomgått flere kreftbehandlinger…
Et lite barn og to menn i slutten av 60-årene, samt en eldre dame som har opplevd det hun kaller en mirakelkur. Hun har hatt leverkreft, og går til sjekk hver tredje måned. Men den viktigste personen i rommet, er den lille gutten – som akkurat har begynt å skjønne at han er syk, og er på et sykehus. Mammaen sitter og holder ham i hendene, hun kan lite norsk, men klarer å fortelle at hun kommer fra det krigsherjede Syria. Det andre barnet og faren er tilbake i en liten landsby ved storbyen Aleppo.
Vi forstår at hun har gått gjennom skjærsilden for å få brakt den minste gutten til et sykehus for å redde hans liv…
En annen person blir rullet forbi oss der vi sitter og venter. Han har typiske negroide trekk, og mangler et bein. Det er så mange stakkarer som er kommet til vår velferdsstat på leting etter medisinsk hjelp. Noen har fysiske skader, andre er mentalt skadd, men en gruppe som en av legene forteller meg om er de som kommer med sykdommer som har vært utryddet i Norge i årtier, tuberkulose og poliomyelitt og andre sykdommer som herjer i Afrika og Midt-Østen stiller vårt helsepersonell på helt nye utfordringer. Det er jo så lenge siden disse sykdommene herjet i vårt land, at kompetansen i behandling må tidvis hentes frem fra gammel litteratur og muntlig erfaring fra leger som har arbeidet utenlands i perioder. Jeg syntes dette var svært påfallende på Legevakten i Oslo, men tydeligvis har Kristiansand sykehus et bedre system, færre pasienter og mye mer areale for forskjellige skader og sykdommer.
Et annet fenomen som er påtakelig, er at venterommet hele tiden fylles opp med kreftsyke mennesker – det er som et samlebånd, som en fabrikk av sykdom og elendighet.
Her trenges det timebestillinger.
Unnlatelse ved å ikke komme til en av de tildelte timene, er 702 kroner, men det er likevel noen som ikke kommer – til tross for at gebyr ved ikke-fremmøte er såvidt høyt.
NÅ SKAL JEG VENTE…
Etter sykehusbesøket denne onsdagen (denne uka) skal jeg vente på resultatene av prøvene. Torsdag har legene og kirurgene samlingstund for å gå gjennom de siste dagenes «avsløringer» av elendighet.
Jeg har sett noen av disse mirakelmenneskene vandre rundt i sitt grønne antrekk – antakelig på vei fra en jobb til en annen syk person innenfor sykehusets mange avdelinger. Radiografen forteller at det er så mange som venter på diagnose, at det tar tid å kontakte hver enkelt.
Noen får beskjed om at «det er ingenting mer å gjøre», de som har kreft som er lite fremskredet har de største sjansene til et verdig og godt liv etter behandlingen.
Jeg håper selvsagt i mitt stille sinn at jeg skal tilhøre den siste gruppen, men en annen tanke slår meg; ville jeg byttet plass med den lille kreftsyke gutten fra Syria, hvis jeg visste at han ville blitt frisk med f.eks. en organdonasjon fra meg?
Heldigvis slipper jeg å ta denne utrolig vanskelige avgjørelsen, som folk som jobber på sykehus må foreta, ikke bare en gang i uka, men ofte flere ganger. Organdonasjoner fra døde, eller døende, kan redde liv i kritiske situasjoner…
Jeg lar tanken fare, fordi jeg ikke har vært, eller står i denne situasjonen.
Jeg gjør meg noen tanker om hvor mytebelagt sykehuslivet er, og hvor mye uforstand som herjer ute i samfunnet, om denne grusomme sykdommen som spiser opp folk fra innsiden.
Det verste er likevel å lese hva non-empatiske – gjerne yngre mennesker – klarer å lire av seg av forakt for oss som blir avhengige av medisinsk hjelp.
Detaljer om rettigheter og penger blir noen ganger så navlebeskuende og uetiske at det grenser til galskap!
Har det alltid vært slik, eller er dette en av kostnadene ved velferdsutviklingen i vårt samfunn? Har vi fått et «usynlig» klasseskille som ikke går på hvor stort og fint hus man har, om seilbåten er 25 eller 45 fot, eller om bilen er eldre, eller av siste års modell?
Har egoismen og tapt etisk sans blitt drivkraften for en ytterlighet som «dyrkes» av et mindretall, men likevel stort nok til å øve innflytelse i det moderne Norge?
Er landet med 8700 milliarder kroner «på bok» egentlig blitt et fattig land på omsorg og «systemer som skyver ansvaret frem og tilbake» – og lar gamle og syke bli sittende igjen som en salderingspost?
Jeg har fått den hjelpen som Norge så langt har kunnet gi meg, jeg har fått undersøkelsene som skal fortelle om jeg har et liv foran meg, eller om min kjære kone og min ste-datter som enda er i Thailand får en fremtiden alene?
Men jeg føler på takknemlighet nå.
Takknemlighet fordi jeg skal slippe å leve i det uvisse.
Min menneskenatur er slik at jeg leter etter sannhetene bak sannhetene.
Jeg har fått mange fiender på grunn av at jeg «bryr meg om, ikke med» – men jeg er overbevist om at jeg har fått mange nye venner som forstår hva som er min hensikt med disse dagboksidene. Jeg leter ikke etter medlidenhet. Jeg vil se om Norge har forandret «karakter» i løpet av de siste 40-50 år – og om dette eventuell ham-skiftet har vært bra, eller dårlig for oss – som har jobbet og bodd under ekstreme klimatisk forhold. Mine mange utenlandsreiser har gitt meg en viss ballast til å vurdere vår levestandard og livskvalitet opp mot hverandre.
Jeg ser lys inne i tunnelen, men jeg ser ikke om det er lys i enden av den.
Det vil antakelig ta både uker, og kanskje måneder, før resultatene foreligger – men jeg har fått et håp om at dette skal gå bra – takket være disse menneskene i hvite klær som løper omkring på våre sykehus for å lindre sykdom, sorg og smerte.
Om jeg skulle få den trasige beskjeden om at «det er ikke noe vi kan gjøre med dette», håper jeg at jeg får bytte plass i «køen» med den lille syriske gutten som akkurat har startet på sin strålebehandling.
Jeg har fått oppleve et rikt liv i snart 69 år, han har bare fått se krig og elendighet i et format som jeg ikke klarer å fatte, samtidig som han og mammaen reiste fra landsbyen ved Aleppo – for å finne en redningsbøye for denne lille kroppen som smiler til oss som sitter på venterommet – mens han blir rullet ut fra korridoren og til det som kanskje skal bli hans rednng.
Verden er ikke noe rettferdig sted, og vil ikke bli det før Jesus vender tilbake…