I disse dager debatteres no-platforming i flere medier, også i Resett, og det er gledelig å se at det faktisk er en del uenighet om dette på venstresiden. Ikke alle synes det er en god idé å stenge ute meningsmotstandere fra den gode samtalen.
Likevel, vi snakker ikke samme språk, og på venstresiden er man heller ikke særlig flinke til å utdype hva man mener med merkelappene sine. I en artikkel i Klassekampen mener sosiolog Hanna Helseth at «det er forskjell på å invitere noen som en nøytral ekspert og å konfrontere dem med rasistisk grums.» Journalist Mari Brenna Vollan har også funnet det passende å la godeste Eivind Trædal få uttale seg. Han mener selvfølgelig at det å la «ytterliggående» personer ytre seg kan være skremmende for minoritetspersoners tilsynelatende veldig sarte følelser.
Stokk og stein kan brekke bein, men i dagens hypersensitive samfunn vil det alltid være noen som «tar skade» av ord.
I flere av Klassekampens artikler om temaet trekkes kravene om no-platforming av vår redaktør Helge Lurås frem som et eksempel på en «ytterliggående» debattant som venstresiden vil tie ihjel, etter at Sumaya Jirde Ali tok til orde for knebling.
Alvorlig talt, når Klassekampen og de venstrevridde debattantene fortsetter å strø om seg med disse merkelappene, «ytterliggående», «ytre høyre», «rasistisk hets» med mer, for så å eksemplifisere med anerkjente samfunnsdebattanter som inntar klassiske konservative standpunkter, som Helge Lurås, da kommer vi aldri videre.
Jeg vil ha debatter med folk som kan argumentere mot det jeg sier, som ikke leser ting mellom linjene som ikke er der, og som ikke bruker stråmannsargumentasjon og kaster merkelapper uten å definere hva de legger i dem.
For det er kanskje det mest irriterende oppi dette her. Ingen definerer noen gang noe som helst. Man kaller noe for «ytre høyre», uten at man gjør det kjent hva det egentlig betyr. For noen høres «ytre høyre» ut som ren nazisme, fordi det ligger i ordene at man ligger lengst ut på høyresiden, og der befinner nazistene seg, skal vi tro den rådende oppfattelsen av høyre-venstreskalaen. Man sier at man ikke skal snakke med folk som bedriver «rasistisk hets», når man i stedet kunne redegjort for hva som er en akseptabel ytring og hva som ikke er det. Hva er rasistisk hets, og hva er kritikk?
Slike uttrykk sier oss ingenting lenger, fordi mange av disse definisjonene har blitt strukket og tøyet til å være like generøse som Sveriges hodeløse asylpolitikk.
De unnlater å fortelle hvor grensene går av samme grunn som at de bruker Helge Lurås som et eksempel på en «ytterliggående» debattant. De ønsker å sløre linjene, de ønsker å gjøre folk usikre, redde for å si det de mener og for å støtte de debattantene de er enige med. Raddisene bruker disse simplistiske, enkle begrepene for å kontrollere debatten. Språk er makt. De vinner mye mer på å få folk til å tro at Helge Lurås eller Sylvi Listhaug driver med «rasistisk hets», enn om de faktisk gjengir hva disse har sagt.
I venstrevridde medier debatteres det på fullt alvor at saklige innvandringskritikere, med det de kaller «ytterliggående» holdninger, skal stenges ute fra den gode samtalen. Samtidig er Resett åpent for alle, vi sier ja til å trykke meninger som strider mot de oppfattelsene som er mest vanlige i vår redaksjon, og jeg er sikker på at vi hadde sluppet til Trædal i debatt hos oss også. Selv om han etter mitt syn står for svært ytterliggående, radikale holdninger som vil totalomvandle denne nasjonalstaten til et kulturelt fragmentert og polarisert stat. For oss er det selvsagt å slippe til kritiske røster. Temaet her har tvert imot vært at vi ønsker oss enda mer av det. Derfor vil vi nok vinne denne debatten på lang sikt.