Sumaya Jirde Ali skrev i Morgenbladet 31. august: – Personlig er jeg for «no platforming, ettersom jeg mener at minoriteters rett til ikke å bli utsatt for hatefulle ytringer og trakassering kommer før ekstreme gruppers behov for å ytre de samme meningene.
Dette er bakgrunnen for en diskusjon i radioprogrammet EKKO på NRK forleden. Programmet klarer på en god måte å fange opp noe som nå begynner å skje på norske universiteter. Kravene om å skjermes for meninger man på forhånd har bestemt at ikke tjener ens egen politisk eller moralske sak. Og Ekko-redaksjonen har klart å hoste opp et eksemplar av denne aktivistkulturen i form av jusstudenten Tarjei Røsvold.
Jusstudent Tarjei Røsvold har en «viss forståelse» for Alis posisjon:
– Altså, at ytringsfriheten bare skal beskytte den ene parten er ganske merkelig, for den må jo naturligvis gå begge veier, uttaler han.
– Man er veldig villig til å sensurere sine meningsmotstandere, sier Tarjei Røsvold, nesten med stolthet, før han drar frem eksempler på liberale professorer som har fått sparken.
Som om det er et argument. For oss få som fortsatt tror på ytringsfrihet er det vel ikke ønskelig at noen skal få sparken pga. sine helt normale politiske holdninger?
– Ytringsfriheten og den rettslige regelen, eller det moralske idealet ytringsfriheten er et dårlig utgangspunkt, for det vi egentlig snakker om er en kontinuerlig politisk kamp om hvem som skal få lov til å delta i det offentlige ordskiftet, fortsetter Røsvold.
– De som påberoper seg ytringsfrihet – med unntak av politiske fanger i Tyrkia eller Russland – er de som allerede har en plattform og en talerstol. Det er i stor grad eldre mennesker med ressurser.
Professor Helge Rønning påpeker det sentrale til den engasjerte aktivisten: – All diskusjon om ytringsfrihet dreier seg om grensene for ytringsfrihet. Men det grunnleggende prinsippet om ytringsfrihet dreier seg om fri utveksling av meninger.
At han selv åpenbart har en plattform skyldes ifølge Røsvold at han har en politisk journalist som mamma.
– De unge vet at de har ingenting å tjene på å opprettholde dette idealet om ytringsfrihet.
Dette sies altså i dag av en jusstudent, uten noen form for beklemthet eller bekymring for at han setter seg i bås med folk som må kalles illiberale.
What’s in it for me? er det Røsvold strengt tatt sier. Hvis han ikke kan tjene på ytringene selv, har han intet å vinne på å forsvare deres rett til å bli hørt. Jeg kan ikke huske at John Stuart Mill fokuserte noe særlig på det i ytringsfrihetens bibel «On Liberty». Hvor han for øvrig også argumenterte for allmenn stemmerett, kvinners rettigheter og endog aksept av prevensjon.
– Det er helt legitimt å si at noen har fått for mye taletid, nå må vi slippe til andre stemmer, sier Røsvold.
Professor Rønning er ikke imponert over studenten Røsvold: – Det er et spørsmål om redaksjonell frihet, det er ikke et spørsmål om ytringsfrihet. Her må du ikke blande sammen to prinsipper! Rønning fortsetter:
– Universitetene er et sentralt element i den offentlige, frie debatt, og det å innskrenke det som foregår på universitetene er et angrep på et veldig viktig prinsipp (…) nemlig den akademiske friheten.
Rønning virker oppriktig bekymret for hvilke utviklingstrekk som nå smitter fra studentmiljøer i USA og Storbritannia og over på Norge. Man er ikke lenger opptatt av fri meningsutveksling. Alt kokes ned til politisk kamp og inndeling av mennesker i grupper av overgripere og offer. Man vil ikke høre argumenter som går en selv imot.
Gule er alltid med
Lars Gule dukker også opp i studio, og har følgende å komme med: – Den som ytrer seg konsekvent på en menneskeverdskrenkende måte, har ikke rett til en plattform. Vi er faktisk lovpålagt å hindre det.
Heldigvis fortsetter Gule med å understreke at han mener dette er et redaksjonelt prinsipp, ikke et juridisk prinsipp. Det støtter opp under et grunnleggende prinsipp når det gjelder ytringer: så få som mulige ytringer bør straffes juridisk, men det er selvsagt greit å vise sin avsky overfor ytringer man misliker. Så en sjelden klapp på skulderen til Lars Gule her, altså. Inntil han utdyper synet sitt:
– Det er åpenbart at de som kommer med trusler, eller kommer med rasistiske eller anti-semittiske uttalelser, ikke skal slippe til.
Her blander Gule sammen «trusler» og «rasisme». Etter min mening er det kun det første ledd som skal begrenses av loven. Rasisme må være tillatt, uansett hvor mye vi misliker det. Jeg vil argumentere dypere rundt dette i en bredere anlagt artikkel om ytringsfrihet som jeg jobber med.
Gule utvider raskt de han vil nekte ytringsfrihet til å inkludere «klimafornektere», og dermed er hans prinsipper avslørt som totalt anti ytringsfrihet. Når det høyeste vitenskapelig prinsipp er at alle teorier må være mulig å falsifisere, så er det ganske drøyt å nekte de som faktisk forsøker seg på dette en plattform.
– Men bør ikke vi journalister slippe slike stemmer til, og være i stand til å stille de riktige motspørsmålene? spør programlederen.
– Men det klarer dere ikke, sier Gule.
Det slår meg umiddelbart: kanskje det skyldes at argumentene ikke holder mål?