Knut Arild Hareide har skrevet bok hvor han fremhever et ønske om mer politikk for de fattige, flyktninger og klimaet, samt påpeker at et samarbeide med Frp i regjering er helt uaktuelt.
Hareide irriterer seg over at innvandringsdebatten i Norge har blitt «forkledd» som om den gjelder norsk kultur og kristne verdier. I hans verden er en kristen en som har en grenseløs nestekjærlighet. En som står opp i mot økonomiske individualister og gjerne vil dele ut alt vi har til de fattige.
Det er ingen forkledning, men rå, brutal og naken sannhet at den utvanningen vi ser av norsk kultur er som følge av det Hareide & Co beskriver som «tilpasning for våre nye landsmenn».
Listhaug har sagt det, og jeg sier det gjerne også; i Norge spiser vi svin, drikker alkohol, kler oss sexy og vi skiller ikke imellom jenter og gutter når det er svømmetimer på skolen. Godtar man ikke det, så er ikke det vårt problem. Det hele burde ha vært så enkelt.
Man kan saktens spørre seg om de fattige Hareide nevner, er nordmenn på minstepensjon, i en lavtlønnet jobb, eller om han mener flyktninger fra den tredje verden?
At Hareide skriver varmt og ømt om Bømlo, har jeg forståelse for. Bømlo er et flott sted med mange flotte mennesker. Men når han skriver at jentenes taler når de gikk i 8. klasse var et formende øyeblikk for hans senere karriere som politiker, så blir han for feministisk for min del.
Hvordan Hareide kan oppfatte kristne verdier som omfavnelse av feminisme, homofile og islam, er for meg en gåte. Har virkelig de kristne i Norge forandret så totalt på sitt syn bare på de siste tiår?
Listhaug-hateren Hareide skriver at «det vrenger seg i ham når kristne verdier blir brukt for å være oss selv nok». Hva mener han egentlig med det? Det å være den beste versjonen av seg selv, er det beste man kan oppnå her i livet, både for seg selv og for andre. Hareide peker nok på egoisme og individualisme i sin Støre-aktige setning, og han sparker åpenbart i Listhaugs retning. En personlig kristen politiker han ville fjerne som statsråd fordi hun ikke var «inkluderende» nok i sin retorikk.
Hareide peker på Jon Lilletun som sitt store forbilde. Beklageligvis for ham selv, så er han ikke halvparten av den mannen Lilletun var. Noen vil kanskje gå så langt som å si at han er veldig lite mann generelt. Lilletun var en politiker med ryggrad som en dinosaur. Da blir det bare patetisk å forsøke å gå i hans fotspor når en selv har en ryggrad som en reke.
Når Hareide og Krf velger å skyve fra seg det Dagbladet kaller «ytre høyre» og heller omfavne Arbeiderpartiet slik de gjorde under heksejakten mot Listhaug, så er det bildet som males blitt krystallklart og ikke lenger til å ta feil av. Krf er ikke lenger et verdikonservativt parti, men et «moderne» sosialistparti hvor tradisjon ikke lenger har den samme betydningen.
Selv den legandariske musikeren og sosialdemokraten, David Gilmoure fra supergruppa Pink Floyd, sier at han i dag ikke ville ha gitt ut kult låta «Another brick in the wall». Dette åpenbart fordi samfunnet i dag ikke trenger mer sosialisme hverken i samfunnet generelt eller i klasserommene spesielt. Lærerne som Pink Floyd syntes var alt for strenge i 1979, er sårt savnet i dag.
Det er greit å vite for alle kristne i Norge at Krf ikke lenger er et alternativ for dem. Et parti som ikke forstår å verne om tradisjoner, kultur og egen religion, bør ikke være et alternativ for noen andre heller.