Kinesiske myndigheter fortsetter sin politikk om å undergrave islamsk identitet i den østre autonome regionen Xinjiang i høyt tempo. Selv om Kina har drevet med «kinesifiseringskampanjer» i området i flere tiår, har landet i løpet av de senere årene intensifiert denne kampanjen. Diverse drakoniske tiltak har nylig blitt innført for å befeste Beijings hold i regionen.
Historisk sett handler Beijings politikk om å tilrettelegge for høy innvandring av hankinesere inn i Xinjiang og på samme tid undergrave uigurisk identitet. Til nylig har politikken stort sett vært fokusert på å uigurer, men har i senere tid i større og større grad blitt en kampanje mot islamsk identitet i seg selv, ettersom andre etniske grupper av islamsk tro i større og større grad omfattes av tiltakene.
Siden Kinas tilknytning til Sentral-Asia går via Xinjiang, er Kina avhengig av stabilitet i regionen for å gjennomføre sitt prestisjeprosjekt – belte og vei-initiativet (BRI). BRI er essensielt for at landet skal kunne oppnå sitt politiske mål å overta rollen som verdens økonomiske sentrum fra USA, og for å bygge opp under sine imperiale ambisjoner.
Historisk bakgrunn
Xinjiang betyr bokstavelig «ny grense» på kinesisk. Kommunistpartiet og ledene kinesiske akademikere vil argumentere med at regionen har vært en del av det kinesiske imperiet siden Han-dynastiet rundt år 40 før Kristus. Denne tolkningen av Xinjiangs historie deles ikke av de fleste vestlige akademikere – blant annet James Millward, historieprofessor på Georgetown University.
Millward mener at Xinjiang først ble en permanent del av det kinesiske imperiet i 1884, etter at Qing-dynastiet erobret området på slutten av 1870-tallet. Før den tid var området stort sett kjent som Øst-Turkestan, hjem til uigurene og hadde bare vært under sporadisk kontroll av den kinesiske sentralmakten.
Selv om Xinjiang har vært en offisiell del av Kina siden 1884, gjorde kaoset som fant sted i Kina under «ydmykelsens århundre» og Qing-dynastiets fall i 1912 at sentralmakten i Beijing ikke klarte å permanent gjenopprette kontrollen over regionen før slutten av den kinesiske borgerkrigen i 1949. Siden den gang, har sentralmakten i Beijing jobbet iherdig med å kinesifisere Xinjiang.
Statlig sanksjonert masseinnvandring
Millward argumenterer videre med at den kinesiske regjeringen ikke liker forskjellige kulturelle identiteter innenfor statens grenser fordi det kan skape sosial ustabilitet. Argumentet er at Sovjetunionen falt sammen på grunn av at staten tillot slike divergerende identiteter.
I denne sammenhengen mener Dr. Michael Clarke, Xinjiang-ekspert og lektor på National Security College, at Kina ser på uigur-identiteten som en direkte trussel mot landets kontroll over Xinjiang. Målet til kinesiske beslutningstagere har derfor vært å assimilere dem til å bli kinesere – såkalt «kinesifisering» – ved hjelp av diverse politiske virkemidler – med makt om nødvendig.
Det mest åpenbare tiltaket i Xinjiang er statelige initiativer for å flytte etniske hankinesere til regionen for å gjøre om på områdets etniske komposisjon. Fra å bare utgjøre 6 % av Xinjiangs befolkning i 1949, har andelen av etniske hankinesere vokst seg til rundt 41 % i dag. Etniske uigurer, på sin side, har sett sin prosentandel av den totale befolkningen gradvis synke: Fra å være 73 % av befolkningen i 1955, utgjør den muslimske minoriteten bare 45 % i dag.
Ved siden av befolkningsforflytninger, har sentralmakten i Beijing hatt en langvarig kampanje om å undergrave uigurisk identitet som har foregått siden slutten av 1990-tallet. Etter 11. september 2001 fikk innsatsen ny vind i seilene som følge av den internasjonale kampen mot terror. Videre, siden uigur-opprørene i Ürümqi i 2009, har kampanjen intensifiert seg ytterligere – både i omfang og i form av hardere tiltak. Det er nå trodd at så mange som 1 million uigurer er internert i såkalte «re-utdanningsleirer».
Re-utdanningsleirer og den ultimate overvåkningsstaten
Ifølge Rian Thus, lektor i historie på Layola University, er målet til leirene å forandre personers meninger og identitet – kjent som sosial ingeniørkunst. «Forandring gjennom utdannelse» er mottoet. Thus forteller at mange høytstående kinesiske embetsmenn tror at dette er oppnåelig bare man holder på lenge nok.
Thus sier videre at leirene ikke bare blir brukt som en straffemetode for uigurer, men også preventivt for personer som ikke følger den kinesiske statens retningslinjer om nasjonal identitet. I denne sammenhengen, tar kinesiske myndigheter de som mest sannsynlig lager problemer og sender dem til interneringsleirene – menn mellom 20-30 år er spesielt utsatt.
I leirene blir de blant annet tvunget til å avstå fra islam, kritisere sin egen islamske tro og synge propagandasanger fra det kinesiske kommunistpartiet i flere timer hver dag. Det har kommet meldinger om at innsatte blir tvunget til å spise svinekjøtt, drikke alkohol og danse.
Masseinterneringssystemet påvirker ikke bare uigurene som blir innesperret. Det innebærer også familieseparering, noe som påvirker tusenvis av uiguriske barn. Når foreldre blir sendt til leirene, blir deres barn ofte sendt til statlige barnehjem – ikke til sine besteforeldre. Under statlig omsorg er barna stort sett isolert fra sine slektninger og blir avskåret fra uigurisk kultur og språk.
På denne måten jobber kinesiske myndigheter på spreng for å undergrave den uiguriske identiteten. Det begynte på universitetene, men nå blir det også gjort på barneskolene og til og med i barnehagene. Barn er nøkkelen; de blir tatt fra sine foreldre og sendt til institusjoner hvor de ikke blir opplært på morsmålet sitt.
Der har de ingen måte å kommunisere med familie og venner, og blir derfor mer mottagelig for kommunistpartiets kinesifiseringsprogrammer. Når barna kommer tilbake til sine familier igjen, rapporteres det fra uavhengige kilder at foreldre i større og større grad frykter at barna skal angi dem til staten for anti-kinesisk propaganda – slik at de blir sendt til reutdanningsleirene. Slik tvungen assimilasjonspolitikk kan gjøre det mulig for Kina å omforme identiteten til en hel generasjon uigurer, og ifølge historielektor Thus så fungerer tiltakene.
I de siste årene har den kinesiske regjeringen også etablert et overvåkings- og sikkerhetsapparat i Xinjiang bestående av store mengder personell og avansert teknologi – inkludert væpnede kontrollpunkter, ansikts- og iris gjenkjennelsesprogramvare og mobiltelefonovervåkning.
Ifølge Eric Brown, Senior Fellow på Hudson Institute, har det kinesiske kommunistpartiet nå bygget opp verdens mest avanserte politistat i Xinjiang. En slik overvåkningsmaskin er fordelaktig ikke bare for å opprettholde streng sosial kontroll, men også for å identifisere individer som kinesiske myndigheter mener burde bli satt i leirene.
Økt fokus på islamsk identitet
Kinas harde linje ovenfor uigurisk-nasjonalistisk identitet, har også fått et tilbakeslag i form av større fokus på internasjonal islamsk identitet – den såkalte ummah – blant voksne uigurer. Ifølge Sarah Cook, seniorforsker for Øst-Asia i Freedom House, har kinesiske muslimer opplevd en religiøs renessanse i løpet av de siste tiårene – ikke bare blant uigurer men også hui- (kinesisk-snakkende muslimer) og kasakh-minoriteten.
Økt fokus på islamsk kultur og skikker har ført til at flere tusen moskéer har blitt bygd over hele Kina. Mer markante markører for muslimsk identitet – som menn med lange skjegg og qamis, samt kvinner ikledd hijab og abaya – har også blitt et mer vanlig syn blant landets muslimske befolkning.
I denne sammenhengen har den litterærtroe og intolerante tolkningen av islam – salafismen – slått røtter blant muslimer i hele landet, spesielt i Xinjiang regionen. Trosretningen vokser stadig og kinesiske myndigheter ser på salafismens inntog i Xinjiang som en direkte trussel mot stabiliteten til regionen, i form av mer sosial uro og økt risiko for terrorisme.
I takt med at salafistiske tankegods stadig vokser seg sterkere, har flere og flere etniske uigurer reist fra regionen for å delta i internasjonal jihad, spesielt i Syria-krigen. Beijings største mareritt er at disse individene skal komme tilbake til Xinjiang fullt utlært i de nyeste terrormetodene og bruker denne kunnskapen i sin kamp mot kinesiske myndigheter.
Det er derfor nå en mye mer omfattende statlig kontroll på islam i Xinjiang. Kinesiske muslimer opplever større restriksjoner på å bære muslimske identitetsmarkører siden Xi Jinping kom til makten. Det er for eksempel innskrenkninger på hva slags klær man kan gå med, hva slags religiøse aktiviteter som er tillat, hva slags navn man kan gi sine barn, osv.
Kampanjen har nå også utvidet seg til å omfatte andre etniske grupper enn bare uigurer. Kinesiske myndigheter sender nå andre minoriteter i landet av islamsk tro til interneringsleirer – hovedsakelig hui’er og kasakhere. Mellom 5-10 % av de innsatte i interneringsleirene i Xinjiang tilhører disse folkegruppene. Ifølge Sean Roberts, lektor i historie på Georgetown University, fører dette kasakhere, hui’er og uigurer i større grad sammen mot kinesiske myndigheter,
Derfor, fra å kun ha en etnisk dimensjon, forandrer nå konflikten seg til å ha en mer religiøs og sekterisk karakter. Fra å kun se på uigurisk-nasjonalistisk identitet som en trussel mot stabiliteten i Xinjiang, ser nå kommunistpartiet på islamsk identitet i seg selv i større og større grad som en trussel mot Kinas sosiale stabilitet.
Belte vei-initiativet og Kinas imperiale ambisjoner
I et meningsinnlegg i Wall Street Journal, skriver velrespekterte geopolitiske analytikeren Robert D. Kaplan fra Center for a New American Security, at Kinas aktiviteter i Xinjiang handler først og fremst om geopolitikk og den kinesiske presidenten Xi JInpings prestisjeprosjekt belte vei-initiativet (BRI).
Kaplan mener at Kina ønsker å (gjen)oppnå imperial status, og for å gjøre dette trenger landet sikre grenser og en marine i verdensklasse. Stabile handelsruter er essensielt for å nå dette målet, og i denne sammenhengen er stabilitet Xinjiang nødvendig for å kunne gjennomføre BRI-prosjektet og bli en global supermakt.
Enorme infrastrukturinvesteringer i Sentral-Asia gjennom BRI gjør at Kina kan nå Iran og Tyrkia med et svært effektivt veisystem ved å omgå Russland. En slik stabil handelsrute vil igjen gi landet muligheten til å dominere hele Eurasia. BRI vil gi Kina enorm innflytelse på deltakerland – fra de sentralasiatiske republikkene, til Iran og Tyrkia.
Når Xinjiang er tilstrekkelig kinesifisert og pasifisert vil Kina da ha muligheten til å fortsette sin ambisjon om å oppnå global supermaktstatus. Men historien viser at sosial ingeniørkunst er vanskelig å gjennomføre, og islamsk identitet har vist seg veldig motstandsdyktig mot slike tiltak.
Enn så lenge har kinesiske myndigheter brukt sin enorme politiske- og økonomiske innflytelse på å stilne den verste kritikken mot tiltakene – spesielt den islamske verden har vært totalt fraværende i sin kritikk av Beijings politikk. Men går Kina for langt, kan også den muslimske verden rette sin vrede mot landet.
Se mer:
The Atlantic. China’s Jaw-Dropping Family Separation Policy, 4. September 2018.
United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF). CHINA: USCIRF Deeply Concerned About Increasing Repression of Uighur Muslims, 14. mai, 2018.
Reuters. U.N. calls on China to free Uighurs from alleged re-education camps, 30. august, 2018.
The Atlantic. China Is Treating Islam Like a Mental Illness, 28. august, 2018.
South China Morning Post. China’s drive to settle new wave of migrants in restive Xinjiang, 8. mai, 2018.
South China Morning Post. Explainer: Why China is keeping a tight grip on Xinjiang, 12. september 2018.
Hudson Institute. China’s “War on Terrorism” and the Xinjiang Emergency, 5. september, 2018.
Hudson Institute. China’s Police State in Xinjiang, 4. mai, 2018.
Freedom House. Report: The Battle for China’s Spirit (om islam), february 2017.
Wall Street Journal, Robert D. Kaplan. Why China Is Brutally Suppressing Muslims, 16. september 2018.
The Long War Journal. New Uighur jihadist group emerges in Syria, 18. januar 2018.