Norske islam- og innvandringskritikere har begynt å omfavne autoritær nasjonalkonservativisme. Av typen Orbán, Kaczyński, Putin og Trump. Noen er klar for å nedmontere selve det liberale demokratiet for å forsvare seg mot den illiberale religionen islam.
Og de som føler seg kneblet av eliten, er høyst villig til å kneble andre, og slutte seg til langt mer undertrykkende eliter.
Bård Larsens advarsel og analyse i VG er helt på sin plass. Hege Storhaugs rosenrøde reisebrev fra Polen i forrige uke, var ren politisk kitsch. Men Larsen nevner ikke det mest koko: At Storhaug følte seg så fri og trygg som kvinne i dette landet. Det spiller ingen rolle at regjeringspartiet innskrenker kvinners rettigheter, til og med ønsker å totalforby abort (selv etter voldtekt). Eller at homofile er stadig mer utsatt for hets og vold, uten beskyttelse fra myndighetene. Så lenge man ikke ser hijaber og koranklosser i gatene, er alt «vidunderlig» i Øst-Europa, skal vi tro Storhaug. «Størst av alt er friheten»? Nei, størst er tydeligvis friheten fra islam. Glem alle de andre frihetene.
Ellers burde Larsen fått med seg at støtten og hyllesten til Orbán forlengst er tydelig artikulert av folk som Christian Tybring-Gjedde i FrP, Hans Rustad i Document og Helge Lurås i Resett. Disse deler en grunnleggende tenkemåte: Man besitter Sannheten. Man taler på vegne av Folket. Man står opp mot det som truer Nasjonen. Og man liker dårlig kritikk eller andre måter å se verden på. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.
Alle som virkelig står på frihetens side, og det inkluderer de som uroer seg over islam og innvandring av fornuftige grunner, må avvise denne falske dikotomien. Valget står ikke mellom islamismen og høyrepopulismen, men mellom det liberale og det autoritære.
Innlegget ble først publisert på Kjetil Rolness’ Facebookside og er gjengitt med forfatterens tillatelse.