På torsdag vil senatet få høre påstander om hva som skjedde oppe i andre etasje i et ukjent hus ett eller annet sted i Maryland, i nærheten av Columbia Country Club engang tidlig på åttitallet. Det er i denne, stakkarslige tilstanden, det Amerikanske Senatet nå befinner seg.
For nitten år siden utspilte det seg et annet scenario i det samme Senatet.
Den gang var det William Jefferson Clinton som var presidenten, og som skulle stå til rette for å ha forgrepet seg på, eller å ha «forledet» en ung kvinne i det hvite hus, men først og fremst ble det lagt vekt på at Clinton hadde løyet, ja at han rett og slett snakket usant, til både Senat, og hele det amerikanske folk om hva som egentlig hadde skjedd. Det var Impeachment trial.
Clinton var utstyrt med advokaten Greg Craig, og på et punkt gav senatorene opp å ta notater av hva som ble sagt, noe man forstår etterson Craigs resonnement forløp omtrent som følger:
«Presidenten benektet ikke at han hadde forledet sine assistenter, han sa, faktisk, at han hadde forledet sine assistenter. Så presidenten løy ikke om å fortelle sannheten, han fortalte sannheten om at han hadde løyet. Hvis han, isteden for å fortelle sannheten om ikke å fortelle sannheten, hadde løyet om å lyge, så ville han ikke fortalt sannheten.» Det er jo så klart som…noe som er klart.
Men akkurat da dette hadde sunket inn, kompliserte Craig det hele: «Han hadde aldri sagt at han bare fortalte sannheten.» Så Presidenten hadde ikke løyet når han påstod at han fortalte sannheten fordi, selv om han løy, hadde han ikke eksplisitt løyet, så derfor fortalte han sannheten om å fortelle sannheten, selv om han også hadde fortalt sannheten om at han hadde løyet, og selv om han hadde løyet hvis han påstod at han ikke hadde løyet, ja så hadde han altså løyet hvis han selv sa at han ikke hadde fortalt sannheten!
Man gjorde sitt beste for å forstå blant senatorer og presse.
Det som er overraskende nå, to tiår senere er demokratene den gang viste en nærmest åpen forrakt for kvinnen, den gangen «survivor», som Senator Blumenthal kaller Christine Ford, som i dag altså beskylder Judge Kavanaugh for noe litt uklart som skjedde oppe i andre etasje i et ukjent hus ett eller annet sted i Maryland, i nærheten av Columbia Country Club engang tidlig på åttitallet, uten vitner eller noe som helst annet.
For den gang var det de samme demokratene som ønsket saken avsluttet umiddelbart, uten at noen av kvinnene ble innkalt. Det ville være under Senatets verdighet å invitere skjøger inn i de helliges leir.
Monica Lewinsky og Paula Jones opplevde bare forrakt og hat fra Demokratene. Senatorene kjedet seg visstnok så fryktelig at da Kathleen Willeys navn kom på bordet ble det nesten opprør blant dem, («Clinton stated that the allegation was absurd because Willey is a small-breasted woman, and he would never pursue such a woman») de hadde jo måttet lide seg gjennom videoopptaken med Paula og Monica.
Louisianna Demokrat John Breaux gav tydelig uttrykk for dette: «Got my box of popcorn and then all I did was watch Monica, Monica, Monica! And I thought, You know what? I have seen this movie before.»
I sannhet, mye har endret seg på ca to tiår. Men ett, noe betenkelig, fenomen later til å ha festet seg. Kvinner som beskylder Republikaner for …noe, har krav på å bli hørt og trodd, for de er «survivors». Kvinner som beskylder Demokrater for …noe, er nuts og stalkers vi ikke skal bry oss om.