Nå som uværet «Knud» har veltet trær og gjort mange strømløse, kommer forskjellsbehandlingen helt opp i dagen. Samfunnet er gjennomsyret av rasisme. Til og med uværene blir bare gitt etnisk norske navn. De speiler på ingen måten den nye befolkningen. Mange føler seg diskriminert.
Men dette er i ferd med å bli tatt tak i. Rune Berglund Steen ser seg selv langt inn i speilet, smiler og sier høyt.
– Antirasisme må tilbake til gamle høyder!
Men brått blir Rune rød i kinnene, og ser ned. Det er vanskelig å drive antirasisme i dag. Det er altfor mange som har sine egne meninger, helt på tvers av hva Rune sier. Dette svekker hans autoritet. Men brått ser han at en knapp har gått opp, han løfter opp hånden til skjorta, griper tak i knappen med stive fingre, vrir den høyt opp, og lar den gli varsomt igjennom sprekken.
Rune Berglund Steen må finne på noe helt nytt, dette med å skremme folk med Alliansen fanger ingen frykt, og fiendebildet Nordfront gir heller ingen noe uttelling. Det er bare venstreekstreme som er opptatt av høyreekstreme.
Han betrakter seg selv lenge i speilet, men så hever han øyebrynene høyt opp og får pannen full av rynker. Fremstøtet til Morgenbladet har strandet, og Rune selv har endt opp i et grelt lys.
Folk ville ikke tro på at den ytterliggående hatsprederen fra den høyreekstreme bloggen Resett, denne overløperen Shurika Hansen, holdt en støttemarkering for Gert Wilders. De trodde heller ikke på at det var organisert av Sian og at de fleste tilhørerne var ultravoldelige nynazister. Tvert om, mange begynte å krangle om detaljene, de mente at det han sa var oppspinn og at han, selveste antirasisten Rune, heller burde skamme seg.
Rune himler med øynene, løfter pekefingeren dirrende opp mot speilet og sier høyt.
– Jeg gjør ikke feil, bare så det er klinkende klart.
Med ett slår han seg til pannen, setter armene i siden, bøyer seg fremover mot speilet, åpner munnen og sier høyt.
– Antirasisme skal være ekspansiv, vi må ligge et hestehode foran utviklingen, det er vi som setter dagsorden!
Et smil kommer frem, han blunker til speilet og slår ut med armene.
– Hvorfor heter stormen Knud, når Muhammed er et mer vanlig navn her i Norge? Og Muhammed var en skikkelig tøffing. Han passer perfekt som navn på en orkan!
Så stikker Rune hånden langt ned i lomma, haler frem en sort notisbok med eselører, slikker seg på fingeren og blar seg frem til en blank side. Dernest trykker Rune sakte inn pennen, og et hult klikk gir en gjenklang i rommet. Det er så mange tanker som skal ned på papiret, men så setter han punktum, klør seg godt bak øret og sier til speilet:
– Jeg dropper Morgenbladet til spetakkelet har lagt seg. Denne saken skal Aftenposten få.