Bård Larsen er en historiker som jobber i tenketanken Civita. Slik Civita liker å bli oppfattet, er de på høyresiden. Men de står svært langt fra sunn fornuft, realisme og måtehold. Tenketanken virker heller å undergrave høyresidens tradisjonelt konservative samfunnsyn.
I et innlegg i VG kalt Å lefle med det autoritære forsøker Larsen seg på en analyse av det han vekselsvis kaller den «innvandringskritiske høyrefløyen» og den «radikale høyrepopulismen.» Han mener det blant disse finnes «svermerier rundt autoritært høyrevridd lederskap».
Det skinner klar frem at Larsen ønsker å knytte dagens høyrepopulistiske utviklingstrekk tilbake til 1920- og 30-tallet og derved til både fascisme og nazisme. Larsen skriver både om «Ur-fascismen», «Folket» og «føreren» som «folkeviljens fortolker» når han omtaler dagens høyrepopulister. Larsens utgangspunkt er Hege Storhaug, som han mener har glidd inn i en «forestillingsverden av reaksjonære undergangsprofeter og ideologisk ultranasjonalisme.»
Som en løk
Men Bård Larsens analyse er tynn. Den lider av en grunndefekt som er svært vanlig for dagens akademikere. De klarer ikke å eie og internalisere, ja, tro på, det stoffet de forsøker å forklare. De forsøker seg på det som ga gode karakterer på universitetet, nemlig å hente teorier fra etablerte autoriteter og andre epoker og appliserer det på noe som skjer i dag.
I et slikt akademisk belønningssystem blir det viktigste hvilke teorier man henter frem, snarere enn om det strengt tatt er relevant for det man skal forklare. Man har et kart og tvinger det til å skulle passe med terrenget. Slikt blir kunstig og grunt, og det blir feil. Larsen er den «evige studenten», en avansert form for papegøye – som de etablerte mediene elsker. Det er dessverre langt mellom de selvstendige, autonome tenkerne i våre dager.
Brunbeising
Larsen har trolig også laget konklusjonen før han konstruerte argumentasjonen. Og konklusjonen hans er at dagens populister er fascister in spe som snart vil innføre «tyranni» og diktatur. Han mener de har en «tro som er så sterk, glødende og universelt rettferdig at den er objektivt sann og ufravikelig og derfor skal og må gjelde alle. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese.»
Larsen bruker det altså mot folk at de er sikre i sin sak, og han tror at folk som er sikre dermed også er farlige og totalitære. Med det bekrefter han sin postmoderne forankring. Ingenting er sant, alt er bare sosialt konstruerte og skiftende påstander som brukes i et maktspill.
Men det er en grunn til at Larsen er «usikker» og holder det som et kvalitetsstempel. Hans egne synspunkter er absurde, og det skulle bare mangle om han ikke er i tvil. Det betyr imidlertid ikke at det er galt å være sikker, noe i det minste en matematiker kan bekrefte. Det går an å være sikker i sin sak, og likevel hardnakket forsvare det liberale demokratiet og ytringsfriheten.
Islam
Larsen kommer uforvarende med en slutning som er helt sentral for å forstå den høyrepopulismen som er på fremmarsj i Vesten, og som derved også bestemmer hvem som er Chamberlain og hvem som er Churchill i dagens situasjon. Larsen skriver dette:
«Det er mye man kan si om innlegget til Storhaug. Organisasjonen hennes var i begynnelsen et viktig tilskudd til den norske debatten. (…) Men et sted, og det begynner å bli en stund siden nå, ble Storhaug fiksert på islam. Hun ble etter hvert overbevist om at islam ikke bare er en religion, men i enda større grad en totalitær ideologi som har verdensherredømme som mål. Underveis har Storhaug fulgt det sporet med skylapper på. Ikke til en lysning i skogen, men inn i en forestillingsverden av reaksjonære undergangsprofeter og ideologisk ultranasjonalisme.»
Han fortsetter: «De innvandringskritiske kan grovt sett deles i to bolker: De som er bekymret for høy innvandring, integrering og velferdsstaten og som ønsker langt bedre og mer synlige løsninger på dette – og de som mener at islam er en bloddryppende totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale politikere som medhjelpere eller nyttige idioter. Mener man det siste, slik Storhaug gjør, fremstår artikkelen hennes som rasjonell: Inntrykket av et slags kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den europeiske kulturen er i ferd med å gå under.»
De som ikke vil undersøke islam
Bård Larsen fikk støtte av Kjetil Rolness, som skrev en Facebook-post som han ga oss tillatelse til å publisere her på Resett. Begge disse skribenter prøver å inndele innvandringskritikerne i to grupper: de fornuftige og moderate mot de rabiate, «islamofobe» dommedagsprofetene. Både Larsen og Rolness anser trolig seg selv for å tilhøre den første gruppen. Rolness la til undertegnede i gruppe to, så vidt jeg kunne forstå. Jeg ble satt sammen med Christian Tybring-Gjedde og Hans Rustad.
Men det Larsen jo sier, er at dersom islam er en «bloddryppende totalitær ideologi», så er Storhaugs advarsler rasjonelle. Han skriver i det minste at det «fremstår» som rasjonelt. Men Larsen går overhodet ikke inn på om islam er en bloddryppende totalitær ideologi, eller om islam er noe annet, for eksempel fredens religion. Han sier overhodet ikke noe om islam i det hele tatt. Han går bare videre med å skremme leserne med assosiasjoner mellom Storhaug, Orban, Putin og Trump som nåtidens forløpere til Hitler og Mussolini.
Islam igjen
For noen år siden ble enhver beskrivelse av islam som noe annet enn en hvilken som helst menneskevennlig religion avvist som utrykk for uvitenhet eller fordommer. I Norge var det Halvor Tjønns biografi om Muhammed: slik samtiden så ham fra 2011 og senere Hege Storhaugs bok Islam – den ellevte landeplage fra 2015, som endret diskursen og begynte å sette litt tvil inn i folk flest.
Uten at han nok innser det selv, peker Larsen nettopp på det vi er nødt til å ta stilling til i Europa: nemlig islam. For er det en «bloddryppende totalitær ideologi», så er det nettopp (som Larsen selv implisitt innrømmer) rasjonelt å arbeide mot dets inntog i Europa, og å arbeide mot dets inntog like iherdige som man jobber mot andre bloddryppende totalitære ideologier, som nazisme og kommunisme.
For Kjetil Rolness fremstår Bård Larsen som en klok mann hvis analyse er «helt på sin plass». Men for meg fremstår Rolness og Larsen som overfladiske sofa-intellektuelle som har unnlatt å studere og ta innover seg hva islam innebærer og hvor sterk identitet og mobiliserende kraft det er i denne ideologien. Hadde de gjort sin samfunnslekse på en redelig måte, ville de funnet at de karakteristikaene ved den «autoritære» delen av det nasjonalkonservative – som de advarer så iherdig mot – er i full utbredelse i islam og i ummaen – fellesskapet av muslimer.
Islam betyr «underkastelse» og det er det muslimske «folket» som skal underkaste seg. «Føreren» i islam er ikke en nålevende leder, men det er profeten Muhammed, som man skal følge blindt. Og over Muhammed står den ultimate føreren, nemlig Allah. Kobler man det med et islam som vokste frem under krig, finner man at alle de elementene som Larsen advarer så sterkt om som en naturlig utvikling for «høyrepopulistene», er levende tilstede i islam allerede.
Hvis man er redd for tyranni, diktatur og autoritære forhold, må man være redd for islam. Men det er ikke Rolness og Larsen.
Og så kan man da spørre seg: Hvem er den reelle trusselen mot det liberale demokratiet blant oss? Er det de av oss som ser, advarer og ønsker å kjempe mot den islamske autoritære ideologiens inntog i Europa som er trusselen mot det liberale demokratiet (ref Churchill), eller er det de som ikke klarer eller vil se at vi i islam og dets følgere har med en truende autoritær ideologi å gjøre (ref Chamberlain)?
Larsen tar feil om det meste, men han har rett i en ting. Uenigheten handler i stor grad om hva islam er og ikke er. Larsen og Rolness tør ikke en gang å uttrykke en mening om islam, muligens fordi de ikke har tilstrekkelig kunnskap og forståelse (eller nysgjerrighet). Det eneste de gjør er å «henge ut» de som faktisk tør å si hva de mener.
Larsen og Rolness skriver stadig kronikker i norske aviser. De mener mangt om mye. Jeg ser derfor frem til å lese deres analyse av vår tids mest betente og avgjørende sak: Er islam en bloddryppende totalitær ideologi, eller er det ikke?
Vi publiserer gjerne Larsen og Rolness sine analyser av dette spørsmål her på Resett.
Muslimene dreper dem helt til jøden skjuler seg bak en steinblokk og et tre, så sier steinblokken og trærne: Du, muslim, Allahs tjener, det er en jøde bak meg, kom og drep ham.
Muhammed
(ifølge Sahih Muslim, Hadith)