At hun gjør det bekymrer mange med meg, og at hun gjør det sammen med Jonas Gahr Støre er også noe bemerkelsesverdig. Hennes tilsynelatende beundring for «mutter» Angela Merkel, som konfrontert nå med en begynnende tysk folke-oppstand (ikke minst pga Thilo Sarrazins siste bok «Fiendtlig overtagelse» med undertittelen «Hvordan Islam hindrer fremskrittet og truer samfunnet» burde skremme dem begge. Dog, i motsetning til Erna Solberg, har iallfall Merkel en logisk «nasjonal-egoistisk beveggrunn» for EU: Tysklands svære export-handel og industri-maskineri, dvs et klart tysk dominert «lebensraum» gjennom EUs store indre marked; 500 millioner mennesker. Det gir tysk industri samtidig grunnlag for salg og eksport til resten av verden.
Det å forandre mening når nye argumenter og omstendigheter gjør seg gjeldende er et sunnhetstegn, en statsministers nasjonale plikt. Som Donald Trump sa det, å sette eget land først er enhver statsleders ansvar, første plikt. Men Solberg synes å respektere EU mer enn norsk folke-demokrati, ei heller å ville respektere det norske folkets økende bekymring mht fremmed-innvandringen. Dette er det mest kritiske samfunns-problemet ikke bare i Norge og Tyskland, men i hele Europa.
Uten folkeavstemning synes Solberg å ville styre de nordmenn som ikke vet sitt eget beste, oss andre dumme – videre er hun bemerkelsesverdig lite parat til engang skikkelig å forklare oss fordelene og ulempene med vår EØS/EU tilknytning; noe som vitner om stor arroganse. Det så vi tydelig i Acer saken tidligere i år.
Tibets spirituelle leder Dalai Lama uttalte under en konferanse i Malmø nylig det åpenbare (som vi selv ikke kan si, uten å bli beskyldt for rasisme) at Europa er vårt…Så hvem er denne uredde mannen, som de fleste vel har hørt om?
Dalai Lama har levd i exil siden 1959 etter at det kommunistiske Kina tok herredømme over hans landsmenns tidligere selvstendige land-område. For få år siden uttalte han at Tyskland ikke kan bli et arabisk land. For «Tyskland er Tyskland» og at inntrengerne til Europa ikke må gies annet enn midlertidig oppholdstillatelse «for de må til slutt tilbake for å bygge sine egne land».
Det foregår en kamp i Europa om nasjonenes overlevelse. Jimmie Åkesson, på Skavlan forleden, forsvarte sin SverigeDemokratiske parti-kollega Mattis Karlsons offentlige erkjennelse av nettopp dette. Den behandling som SD har fått fra de andre svenske partiene som et ærlig oppriktig innvandrings-kritisk parti – er direkte skremmende. Den minner oss nordmenn om hetsen mot Carl I Hagen som lenge forgjeves forsøkte å advare oss mht fremmed-innvandringens mange nedsider.
Men Hagen fikk mer enn rett, og det vil også SD få, det har jeg lov til både å tro og mene. For i land etter land vinner fedrelands-tilhengerne frem, de som hedrer og beskytter nasjonal kultur og levesett, opp mot globalistene med beskyttelse av «inntrengerne» og deres uregjerlige vesen.
Sistnevnte, ifølge egen religion og ideologi, er «Herrefolket» som til slutt skal gi islam verdens overherredømme, ja gjøre oss andre til deres «dummier» i våre egne land. Demokrati, ei heller vårt kongedømme, kan sam-eksistere med denne absolutte og udiskutable sharia-loven, som muslimer flest etterstreber. For demokrati, husk det, er flertalls-styre, og disse enorme barnekullene deres representerer samtidig en ubønnhørlig demografisk utvikling; jeg sier ikke mer.
Siden våre riksmedier peprer folk med mye annet enn sannhet og realisme, føler jeg meg tvunget tildels å gjenta meg selv, ikke fordi mine lesere er tungnemme, men i håpet om at de derved husker og sprer slike synspunkter hvor de enn er, eller går. Denne kampen er for meg om og for Norge, for hele vår nasjonale etterslekt. Som jeg vil skal få vokse opp og leve i et fremtidig trygt og godt land, slik vi selv fikk det i arv fra våre forfedre.
En kjent og dyktig debattant på document.no kaller seg NorgesRøst. Han beskriver dagens ledere som ryggesløse. «De orker ikke byrden i møte med islam, de velger i stedet den lettvinte veien. De pålegger folket byrden isteden.» Feigt og tragisk, mine ord.
Derfor, en tverrpolitisk folke-oppstand også i Norge er å håpe på. Ungarns Viktor Orban gjorde oss og samtlige europeiske land noe meget fortjenestefullt forleden, gjennom sin glitrende tale – rolig, klokt og uredd foran et samlet EU-parlamentet – da han tydelig omtalte deres spillfekteri og svik overfor nasjonal-staten Ungarn. Endelig en statsminister, en statsmann, Churchill-modig og direkte, tilsvarende.