Altfor ofte leser vi om innvandrere som ikke ønsker å integrere seg. For denne gruppen er verdimessig assimilering noe fjernt, og skillet mellom de verdiene disse har med seg fra hjemlandet, og de verdiene som kreves for å kunne kalle seg godt integrert, er godt synlige. Denne gruppen har også ofte mange dårlige verdier hjemmefra i form av kvinnesyn, negativ sosial kontroll, og klantenkning.
I denne gruppen vil man kunne finne større tilbøyelighet for skjult vold i nære relasjoner, som igjen gjør det svært vanskelig for innvandrerbarn og ungdom å være en del av storsamfunnet. Disse mødrene som slår av ren frustrasjon, har også ofte manglende ressurser og hjelp fra innvandrerfedrene. Mange innvandrerfedre, og spesielt de fra Somalia og flere muslimske land overlater omsorgen for barna til mødrene.
Kjønnsforskjellene fra hjemlandet bidrar til at fedre ikke tar barneoppdragelsen på alvor. De tror at de kan gjenopprette respekt og autoritet ved å ty til vold. Disse mangler som regel også god nok kunnskap om pedagogisk barneoppdragelse, og tyr til den type oppdragelse de selv er oppdratt med. En autoritær, voldelig form.
Foreldre som selv sitter med mange traumaer og vonde tanker, skal oppdra barn som de mest sannsynlig ikke har kapasitet til å ta vare på. Det kommer stadig opp i artikler og i forskning at majoriteten av innvandrere som begår vold mot barn, er fra Afrika og Asia, uten å gå helt inn på hvilken deler av det hele asiatiske kontinentet de snakker om, eller hvilken deler av det afrikanske kontinentet disse stammer fra. I denne artikkelen kommer det fram at hele 85% av de som er dømt for vold er fra Afrika og Asia.
Om det er vold relatert til at barn har blitt for vestlige, kan vi jo tenke oss hvilken sterk ideologisk religion som krever en slik underkastelse fra sine medlemmer. I andre tilfeller skyldes vold i nære relasjoner traumaer foreldrene selv har.
I innvandrermiljøene blir det ofte advart mot vold mot barn, og argumentene folk bruker, er at en kan komme i fengsel eller at barnevernet overtar omsorgen for barna. Her er fokuset på hvordan voksne kan slippe unna straff, og ingen fokus på hvilken konsekvens dette har for barna. Det tyder på at frykten for straff, er langt større enn frykten for barnas velvære.
Nylig ble det også satt fokus på vold i nære relasjoner i innvandrermiljøene, og tallene ser ut til å være rimelig stabile. 47% av sakene var om barn i innvandrerfamilier. At mye av dette handler om æreskultur, er det ingen tvil om. Mange av familiene i følge denne artikkelen er fra Pakistan og Afghanistan.
Selv er jeg overrasket over at Somalia ikke er overrepresentert her, med tanke på at vold i oppdragelsen er en del av somalisk kultur. Disse miljøene er overbeviste om at vold i oppdragelsen har god effekt, og at barna retter seg lettere etter de satte rammene om de blir slått hjemme. Og de foreldrene som ikke slår «nok» får press fra miljøet og risikerer å bli beskyld for å ikke være gode nok foreldre.
Om vi skal få endret disse tallene, må det til nye tanker og handlinger. Det første steget er å inkludere verdimessig assimilering inn i introduksjonsprogrammet. Det vil si at alle som ønsker å bli en del av det norske samfunnet må lære om de norske spillereglene. Noe som inkluderer at de lærer om barneoppdragelse som er fri for æresvold. Det må også til kontinuerlig opplysning om konsekvensene ved vold, og hvilke handlinger som er definert som vold. Mange av disse foreldrene vet ikke at psykisk vold også er skadelig.
Barn som blir truet med å bli sendt ut av landet eller slått om de ikke skjerper seg får noen usynlige arr på kroppen. Det samme skjer med de barna som blir nektet tilhørighet om de bryter noen regler i miljøet.